Jan Clementz ÅPENBARING

Sjømannen fra Sandefjord, Jan Clemetz 63 år, avduket nylig sin skulptur i Puerto Deportivo i Torrevieja. Kunstneren ble forært parken i lystbåthavnen som rom for statuen, som ble til etter en åpenbaring.

TEKST OG FOTO: BENTE PUIG

Clementz er personlig kristen, og mener Gud åpenbarte seg for han i en drøm. Han mener han er en av de få utvalgte som vet hvordan Gud virkelig ser ut. Det er denne åpenbaringen Clementz ville forevige med sin skulptur som er en autentisk replika av Gud.
– Den er 90% eksakt, sier Jan Clemetz og beskriver detaljene i skulpturen og åpenbaringen.
– Selvsagt kunne jeg ikke lage en skulptur i virkelig størrelse, sier Clemetz som forklarer at Gud er en 100 meter høy skikkelse av skyer. Forfra har han menneskelige trekk, mens profilen er mer diffus og uten detaljer. Skulpturen er en tydelig menneskelig figur. Den er laget i glassfiber. I fanget har Gud livets bok, en svart bok med tydelig markerte sider.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Det svarte håret med perler i symboliserer livets vann (ref. Johannes åpenbaring) der det renner helt ned til sokkelen. Vannet blander seg med Guds hvite kropp, noe som etterlater en lett grålig farge på hele skulpturen. Der Guds ben møter stolbenet skimtes et skille som minner om en glidelås, grå med lyse toner. På Guds høyre hånd legger vi merke til lillefingeren som står rett ut.
– Det er Jesus, sier kunstneren, han sitter på Guds høyre hånd. Jeg visste ikke at Jesus utgjorde Guds lillefinger før Gud åpenbarte seg for meg. Clementz syntes selv det var forunderlig, men skjønte straks han så det at det måtte være Jesus.
– Jeg er imponert over Gud, ingen har klart å se Jesus på Guds hånd. Jeg er den første som har sett det fordi Gud viste meg det.
– Tankene mine var fullstendig styrt av Gud, sier Clemetz når han beskriver åpenbaringen. Jeg var på størrelse med Jesus, sier han og peker på lillefingeren til Gud. Jeg så meg ikke for og styrtet rett inn i halsen på Gud. Jeg steg opp på toppen og så gjennom himmelen. På baksiden av himmelen var det svart, svart og taggete. Virkeligheten
– Ser du hullet i ansiktet til Gud, spør Clementz, det er veien ut tilvirkeligheten. Virkeligheten er der vi nå befinner oss, på Costa Blancas kyst langt fra Sandefjord og en vanskelig fortid. Jan Clementz har mer på hjertet enn sin Gudeskulptur. Han forteller gjerne om sin barndom i Sandefjord og hvilket urett han opplevde i ungdomsårene.
– Jeg husker hele livet mitt, det er det ingen andre som gjør. Jeg husker helt tilbake fra før fødselen.

Hele svangerskapet til min mor opplevde jeg som en fantastisk reise, jeg beveget meg mellom ++mange rom. Mange tror at det er mørkt i mors mage, det er det ikkce, konstanterer Clementz som husker hele utviklingen fra foster til barn.
– På reisen ble jeg sittende fast i synssenteret, da så jeg at øynene ble dannet. Det ble helt mørkt, da var øynene ferdig. Når jeg åpnet øynene så jeg lys. Jeg var veldig opptatt av lys allerede da. Etter å ha sett på lyset en stund fikk jeg voldsomme smerter. Jeg ropte på hjelp på norsk. Språket er en arvelig ting, skjønner du. Jeg tror jeg ropte Jave, som er israelsk for Gud. Etter en stund ble jeg fylt med varme, og smerten forsvant.
– Så kom stemmen, sier Clementz hellig overbevist om at Gud planter tankene i hodene våre.
– Jeg skjønte at det var noen der,med stemmen sa: ”Du skal love å huske alt du opplever, og undersøke alt du opplever, for menneskene har kommet i vanskeligheter og ber om hjelp”.

– Jeg visste jo ikke da hva mennesker var, så jeg spurte Gud om jeg kom til å ha det vondt hos menneskene. ”Jeg orker ikke å ha det vondt”, sa jeg. Gud lovte meg at han alltid ville vaere der og hjelpe meg uansett hva som skjedde. Han ga meg et kall om å videreformidle til menneskene at alt går bra. Hele vitsen er at menneskene skal fortsette å leve,

så gir Gud ordre om hva jeg skal gjøre.cPå spørsmål om han føler seg som Guds utvalgte svarer Clementz:
– Jeg føler meg som Jesus. Han skulle jo komme tilbake, men han kan ikke gjøre det, og det Gud sier blir gjort. Jeg føler meg som spesielt utvalgt. Jeg reagerer på prestene som er noen ”daffinger”, har meldt meg ut av statskirken. Jeg føler ingen slektskap med kirken, bare med bibelen. Der kjenner jeg meg igjen i måten Gud åpenbarer seg på. Jeg spurte Gud en gang hva jeg skulle gjøre. Han svarte at jeg skulle gjøre det jeg tror er riktig, og gjøre så godt jeg kan. Det er disse to budene jeg lever etter, de resterende åtte er ikke så viktige.

Clementz vender tilbake til sin egen fødsel den 23. november 1945.
– Rett før fødselen så jeg livets vann. Det blinket mot meg utenfra. Jeg husker jeg kom helt vridd ut, hørte masse høye lyder. Det var en mannlig lege som tok i mot meg og undersøkte meg. Jeg ville følge med på det som skjedde så jeg vred meg rundt, og legen mistet meg, men alt gikk bra. Så kom jeg inn til mammaen min. Mamma snakket med helsesøster og sa: ”så fælt at de har bombet Japan”. Da svarte helsesøster at det ikke var så dårlig, at de takket væe krigen hadde fått fint fødeutstyr og lystgass.

Jeg ville fortelle mamma at alt gikk bra, men jeg kunne jo ikke snakke. Den første sommeren fikk Clementz en uforglemmelig fargeopplevelse. Clementz konstaterer at han fortsatt var veldig opptatt av lys, og at det første ordet han sa var lys.
– Mamma løftet meg opp i vinduet og viste meg skogen. Fargene kom flyende mot meg som pannekaker, minnes Clementz, det var mamma som ga meg fargesynet ved å vise meg fargene.

Jan Clementz barndom fortonet seg som fantastisk helt til han begynte på skolen i Sandefjord. Han gikk i samme klasse som sin tvillingbror. Alt det vonde startet da de skiftet klasserom.
– Tvillingbroren min hang lua si på knaggen som var nærmest klasserommet, uten å vite at det var knaggen til en av jentene i klassen. Jenta, som var datteren til ordføreren, klagde til læreren som svarte med å henge lua til broren min helt i andre enden av gangen. Da ble det slutt på moroa, sier Clementz, broren min tok lua tiljenta og dynket den i fontenen. For det fikk han juling av læreren. I et forsøk på å redde broren min fra slagene, ble jeg selv slått av læreren. Han hengte meg opp ned og ristet meg. Jeg tenkte at jeg vil ned, og kom til å tenke på legen på fødestuen.

Jeg ristet meg bryskt rundt og slapp ut av lærerens grep. I klassen etterpå holdt læreren en formaningstale og sa: ”dere andre må ikke ha noe med disse guttene å gjøre”. Da ble jeg helt alene, fikk ikke undervisning lenger. Jeg kunne ikke skrive mitt eget navn engang.

Broket ungdomsstid
Clementz minnes en tale læreren holdt i ettertid. Læreren var politiker i Sandefjord.
– Da nevnte han meg som et eksempel på folk som samfunnet ikke hadde bruk for. Han nevnte meg ved fullt navn. Ryktet spredde seg som ild i tørt gress, minnes Clementz.
– Jeg ble sendt til Bastøy guttehjem som 14-åring. Der var det helt forferdelige forhold, 50-60 unger isolert på en øy med dyr, sier Clementz som var vitne til mye grusomheter som for eksempel dyresex. Etter oppholdet på Bastøy ble sjøen redningen.
– Jeg reiste til sjøs etter oppholdet på Bastøy, var ute i tre og et halvt år. Da jeg kom hjem igjen ble det nye problemer, sier Clementz oppgitt. En gammel skolekamerat hadde mistet sin far og begynt å drikke.
– Jeg kjente han egentlig ikke så godt. Vi skulket skolen sammen når vi var 11 til 14 år gamle, hadde bare vært hjemme hos han to ganger i løpet av den perioden.

Han ble sendt på barnehjem som 13-åring. Som en reaksjon på farens død begynte denne gutten å overfalle folk. En gang sparket han ned en felles kamerat av oss. Jeg var like i nærheten da det skjedde, og en kamerat hentet meg. Jeg gikk frem, tok tak i gutten og ba han slutte å slå. Han vred seg løs og fortsatte å slå. Det samme skjedde en andre og tredje gang.


Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler