Hva skal barnet hete?

Juss omkring navn og navnebytte hører kanskje ikke til de mest fuktige områdene av jussen. Men den er ikke uten relevans. Eller uvanlige historier.

TEKST: ERIK SAUNES/ADVOKATFIRMAET SCANLAW I ALFAZ DEL PI LISENS NR. ICALI 6400 MNA

Saken er denne: Nordmenn som er residente i Spania, får ikke så enkelt endret sitt navn. Noen som har giftet seg, ønsker jo av og til det. De får ikke gjort det i Spania, og de får ikke uten videre gjort det i Norge heller. Jeg skal jo “bare skifte navn”, som noen sier. Men det er så absolutt ikke bare-bare, det her. Skal tingene henge på et minimum av greip, må de også følge et minimum av systematikk. Og med systematikken kommer stivbentheten.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Domisil, domisil …Yggdrasil!
Det norske standpunktet er ikke i seg selv så rigid, men det er konsekvensen av det prinsipp Norge følger innenfor den internasjonale privatretten; domisilprinsippet. Det har ikke akkurat hjulpet at man i Norge ikke har ønsket å lovfeste dette noe særlig. Og at domstolene også kvier seg for å mene stort. De offentlige myndigheter, når de kommer i kontakt med problemene, gjør så godt de kan. Noen ganger er det ikke godt nok.

For dem som har fått smake byråkratiets sure svie, kan det muligens gi en viss lindring å høre at det, på samme måte som ellers, kan være langt verre andre steder. Og til andre tider, ikke minst. Et streiftog tilbake i tid viser hva for en kilde til strid navnejuss kunne være. Og det var ikke bare for at advokatene skulle ha noe å gjøre.

“Jeg døper deg til Sufragio Mercedes Asunción Piedad Concepción de Dolores … “
I europeisk rett har valg av navn ikke vært noen selvsagt frihet. I Romerretten var det riktignok fritt valg av navn, men med religionene fikk dette prinsippet et skudd for baugen. På 1500-tallet stod katolisismen særlig sterkt i kontinental Europa. Det vakte forargelse at protestantene hadde begynt å gi sine barn navn etter personer i Det Gamle Testamentet, som ikke hadde direkte tilknytning til Kristendommen, som kjent. Katolske prester ble følgelig pålagt åsørge for at et barn som ble døpt, fikk navn etter en helgen. Og dersom foreldrene motsatte seg det ved å gi barnet et annet navn, skulle presten uansett tilføye et slikt helgen-navn. Man skal vite at dette fortsatt er gjeldende kanonisk rett (katolsk “kirkerett”). Til alt hell er loven ikke lenger underlagt kirken, men omvendt. Liberté, égalité, stupidité …

Et markant skille i motsatt retning brakte den franske revolusjon. Den innførte doktrinen om full navnefrihet. Den som kjenner litt til det franske sinnelaget på den tiden, skjønner at det kunne gå livlig for seg, med valg av navn som “Mort aux Aristocrats” (“Død over aristokratene”). I dag ville man kanskje si at det er da slettes ikke noe navn, men var man opprørsk nok, så var det altså det. Og det var ingen lov der omkring som kunne forby det. Helt til man i 1803 altså vedtok en lov som krevde at et navn enten var historisk betinget eller sto oppført i offentlige lister. Dette var begynnelsen på en lovregulering av navneretten i Kontinental-Europa.

“It is a pleasure to meet you. My name is 7629”
I engelsk amerikansk rett (som baserer seg på Common Law) har man ikke hatt noen slik lovregulering. Derfor har det vært, og er fortsatt, adgang til å døpe sine barn nærmest hva man ønsker. Det skal strengt tatt ikke være noe hinder for å la dem hete noe med bare én bokstav, f eks “A”. Et minimumskrav er likevel at navnet lar seg registerføre. I engelskamerikansk rett er også retten til å endre sitt navn helt sentral, men har en grense mot for eksempel bedrageri.

Fra USA har man ellers et eksempel på en sak der en mann ville endre sitt navn til “1069”. Dette ble nektet, og han anla sak. Han tapte i alle instanser i delstaten North Dakota, der saken gikk helt til høyesterett. Det vittige er at hver instans hadde sin egen begrunnelse for hvorfor dette ikke kunne tillates, noe som tyder på at det var vanskelig for dommerne å forklare med rene ord hvorfor tallet “1069” ikke også er et navn.

Men tilbake til vårt hjemlige Norge; kanskje kan man si at den løsningen norske myndigheter praktiserer, strengt tatt er ganske fleksibel. De kunne ha sagt, fullt lovlig, at de gir en lang dag i hva domisillandet foretar seg eller ikke foretar seg, og at navneendring for nordmenn avhenger av at de er residente i Norge. Punktum. Og den løsningen spanske myndigheter har valgt, til tross for at de nok skulle medvirke ut fra regler om tilbakevisning, er å trekke på skulderen. Saken blir temmelig sikkert liggende i en skuff.

Danmark, det erdejligt…/ Yxi, kaxi, kolbe… och Söta Bror
Sammenlikner man med våre skandinaviske naboland, kommer Norge ikke så halvgalt ut. Dvs, Danmark er like ille. Danmark
har ikke lovregulert temaet, men følger domisil-prinsippet, på samme måte som Norge. Finland følger også domisilprinsippet, men har lovfestet en fleksibel regel som gjør at finner bosatt i utlandet kan få endret sitt navn direkte hos finske myndigheter. Sverige følger generelt statsborgerprisippet, men har i navnesaker lagt seg på en temmelig praktisk linje: Domisilprinsippet gjelder for utlendinger som bor i Sverige, og statsborgerprinsippet gjelder for svensker bosatt i utlandet. Det er enkelte mindre unntak fra dette, f eks for islendinger, på grunn av deres spesielle navneskikk.

Ordnung muss Sein!
Det finnes mennesker som har måttet slite langt mer. For dem med lite å gjøre på fritiden, kan jeg anbefale Burghartzsaken, som gikk for den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 1994. Herr Burghartz tok etternavn etter sin kone, i tillegg til sitt eget (Schnyder), men med Burghartz som det siste og uten bindestrek. De var begge sveitsiske, men giftet seg i Tyskland. Først ville sveitsiske myndigheter bare godkjenne mannen som Hr Schnyder. Etter lang tids klage fikk han medhold i at Burghartz kunne anvendes, men ikke som hans siste etternavn. Dette fordi sveitisk rett bare ga kvinner retten til å bruke ektefellens familienavn som det siste etternavn (Sveits har aldri vært noen foregangsland hva gjelder likestilling). EMD var derfor klar på at noen forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn var i strid med konvensjonen. Et rettslig påtvunget navn, i den grad det ikke likestilte mann og kvinne, var derfor ikke holdbart.
For å få dette fastslått, måtte paret kjempe mot myndighetene i 10 år.

En gresk tragedie
Litt mer detaljpirk, og venting, var det i EUdomstolens sak om Konstantinidis fra Hellas i 1993. Spørsmålet var om man
har rett til å få sitt hjemlands navn translitterert til til latinske bokstaver slik at uttalen blir tilnærmet den man har i sitt hjemland. Konstantinidis var greker, men bosatt i Tyskland. Da han giftet seg, måtte navnet translittereres fra gresk. Hans opprinnelige navn var det som tilsvarer “Hréstos Kónstantinidés” etter det latinske alfabet. På bakgrunn av konvensjonen som gjaldt mellom Hellas og Tyskland på den tiden skulle man så langt mulig translitterere navn bokstavelig og uten oversettelse eller endring, og slik de står i personens hjemlandsdokumenter.

Med gresk er jo dette ikke bare-bare, og oversettelsen måtte basere seg på en ISO-standard, av alle ting. Brudgommen
motsatte seg oversettelsen “Hréstos Kónstantinidés”, fordi uttalen ble feil på tysk. Tyske vigselsmyndigheter skrev derfor inn navnet “Christos Konstadinitis”, noe han også var uenig i. Han ville ha innskrevet navnet “Konstantinidis. Når saken i det hele tatt kom for EU-domstolen, var det fordi problematikken ble relatert til hans yrkesutøvelse og derfor hadde et konkurranserettslig element omfattet av EU-retten. Konstantinidis vant til slutt saken. Men det tok ham 12 år. Vi får håpe at stakkars Konstantinidis fortsatt var yrkesaktiv!

Spørsmålet om navneendring for mennesker som beveger seg over landegrensene, hører under et stort felt som kalles
internasjonal privatrett (ikke folkerett, som det står i artikkelen). Det er skrevet mange hyllemeter om dette temaet, men kort fortalt kan man si at faget behandler en del kjøreregler for behandling av personrettslige, familierettslige og arverettslige anliggender over landegrensene. Den internasjonale privatretten er jussens “enfant terrible”. Det er ikke mulig i en kort artikkel og gi et forståelig sammendrag av den. Men kort fortalt følger det et vell av juridiske – og praktiske problemer med at en person flytter fra ett land til et annet. Landene har forskjellig kultur, derfor har de forskjellige regler og forskjellige prinsipper, og forskjellige løsninger. Dette er noe de færreste tenker på når de pakker sin koffert og kjøper sin enveisbillett til varmere strøk. Men dersom man hadde tenkt gjennom det på forhånd, kunne man spart seg selv, sin kjære og sine etterkommere mye plunder og heft. Navneretten er en del av personretten. Mange vil bli overrasket over hvor mange hyllemeter som faktisk finnes om dette temaet.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler

    hva skal barnet hete

    Regler og juss rundt valg av navn og navnendring. Vet du hvilke regler som gjelder for navnebytte?

    Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
    Takk for at du deler