Historie – Indre stridigheter i Granada-riket del 2

At Det Katolske kongeparet tok imot nøklene til Granada fra Boabdil i 1492, er ingen hemmelighet, men noe de aller fleste av oss har fått med seg. Verre er det med selve forhistorien, den er ikke på langt nær så kjent til tross for at den er mer spennende og forunderlig enn vi skulle tro. Rollelisten i den historien omfatter både den ikke helt ukjente Boabdil, faren hans Muley Hacen, farens bror Zagal og den forstøtte mor til Boabdil, Aixa. På den kristne siden var Ferdinand og Isabella foruten markien av Cadiz, Ponce, som mange år senere oppdaget, og ga navnet til Florida. På denne bakgrunn lar vi teppet gå opp.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

Muslimene har bestandig hatt problemer med det å bli enige, og har det fremdeles. Likevel tør jeg påstå at maken til uenighetene i Granadariket rundt 1480 tallet, skal man lete lenge etter. Hadde de den gangen hatt et magasin i likhet med “Se og hør” ville dette vært midt i blinken for dem. Det hele startet med en skikkelig krangel mellom brødrene Muley Hacen og Zagal, der stridens kjerne lå i Haremet! I tillegg ble Muley Hacen forelsket i en søt ung kristen jente. Dermed ble Aixa, mor til Boabdil satt på porten, noe som opprørte sønnen noe forferdelig. Alle sammen sto ferdig til å fly i tottene på hverandre. For de kristne derimot var dette rene ønskesituasjonen, og de nølte heller ikke med å benytte seg av uvennskapet mellom lederne av Granada. Når sant skal sies var dette egentlig bare en del av stridighetene i det muslimske riket. Det kan her være nok å nevne at de aller fleste av rikets 23 sultaner, i tur og orden ble drept av familiemedlemmer – slektninger – eller rivaliserende stammer i kampen om makten. Slike voldsomheter er heller ikke særlig positive med tanke på landets stabilitet.

Den nevnte Zagal viste seg snart å være en pågående og brutal fyr som på alle måter ville slå fast at han, og han alene, var den fødte styrer i riket. Dette tålte selvfølgelig ikke Muley Hacen, far til Boabdil. I et forsøk på å motbevise Zagals overlegne styrke, bestemte han seg derfor for å erobre Zahara, som tidligere var gjenerobret av kong Ferdinands bestefar, Fernando de Antequera. Med en styrke på 700 ryttere og 9000 fotfolk lyktes Muley med sitt forsett, og folket jublet, mens kong Ferdinand, naturlig nok, tok det hele skrekkelig tungt. På den annen side ga dette kongen grønt lys for å angripe Granada riket. Det fantes nemlig en avtale mellom det muslimske Granada og det kristne Spania, der muslimene hadde skrevet under på en fredsavtale som innebar en årlig skatt til Castilla for å bevare freden dem i mellom. Når nå muslimene hadde brutt avtalen, var det selvsagt fritt frem for Kong Ferdinand å angripe landet.

De
kristne hadde forresten reagert ganske kraftig noe tidligere da de forlangte den avtalte skatten utbetalt. Muslimene hadde nektet betalingen med ordene: “I Granadas fabrikker blir det ikke lenger arbeidet med sølv og gull, ei heller blir det trykket penger. Det lages kun våpen, lanser, piler og krumsabler til kampen mot våre fiender, De Kristne”! De kristnes svar på erobringen av Zahara, var angrepet og seieren over Alhama (ikke så langt fra Granada by). I denne kampen led Muleys tropper tre alvorlige tap, og jubelen han hadde opplevd under erobringen av Zahara, ble nå snudd til hard kritikk. Heretter var det tre fraksjoner som kjempet om makten over Nazari riket, nemlig Muley Hacen, hans bror Zagal og hans sønn Boabdil, ja, til og med mor til Boabdil, Aixa, blandet seg inn i kampen om makten. Denne tre- eller fire-delte borgerkrigen om makten over riket, svekket selvfølgelig deres motstand mot de kristne.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Helt enkelt var det likevel ikke for de kristne, og nå tenker jeg på Ponces forsøk på å innta Axarquia, det vanskelige terrenget rundt Ronda. Han glemte å ta i betraktning at Zagal og troppene hans var i et område der de kjente hver stein og hver krok, mens Ponce selv var fullstendig ukjent. Kampen endte derfor med et smertelig tap for de kristne. Onkel Zagals store seier gikk hardt inn på Boabdil, som nå så seg nødt til å demonstrere sine krefter for å legitimere sin rett på tronen. Med god hjelp fra svigerfaren gikk han mot Lucena og vant en stor, men kostbar seier. Svigerfaren ble drept og han selv ble tatt til fange. Fengslingen av sønnen ga Muley nytt håp om å få makten over selve Granada, mens onkel Zagal nyttet høve til å presentere seg som herre over kystområdet uten å si et ord til bror Muley. Boabdil selv stakkar så nå ingen annen utvei enn å ta kontakt med kongeparet Ferdinand og Isabella for å komme frem til en brukbar avtale dem i mellom. Det katolske kongeparet godtok forslaget som ble underskrevet 26 august 1483, der Boabdil sa seg enig i en vasall ordning som også innebar harde skatter, og at han skulle hjelpe de kristne med tropper når det trengtes. På disse vilkår ble Boabdil satt fri.

Kampene fortsatte med vekslende hell på begge sider, og da Zahara nok en gang kom på de kristnes hender, begynte muslimene for alvor å diskutere hvorvidt de skulle støtte Boabdils forhandlinger med det katolske kongeparet, eller fortsette på den veien brødrene Muley og Zagal hadde staket ut, nemlig fortsatt krig mot de kristne. I mellomtiden hadde Boabdil slått seg ned i Guadix der han ventet på en sjanse til å ta Granada fra faren. De kristne på sin side begynte å bli alvorlig redd for at muslimene skulle få hjelp både fra Afrika og det indre Middelhav. Ingenting var sikkert, og de prøvde etter beste evne å stenge Middelhavet for tyrkerne , samtidig som de voktet på Gibraltarstredet for å se om tropper fra Afrika var på vei nordover. Etter noen måneder med fred, tok de kristne atter opp kampen mot Nazarienes rike i 1484. Siden avtalen om våpenhvile med Boabdil fortsatt sto ved lag, konsentrerte de seg i første rekke om å uskadelig gjøre Zagal som hadde tatt sete i Malaga. Situasjonen var nærmest på bristepunktet, —- men den videre utviklingen får vi se på i neste artikkel.