Gonzalo Guerrero – Spanjolen som ble mayaindianer

Når man leter finner man stadig vekk ett eller annet merkelig i den spanske Historien. Ikke bare det, men rett som det er får man servert en historie sett snart fra den ene siden og snart fra den andre siden, slik som denne historien jeg skal fortelle i dag. Hovedpersonen her ble først dømt nord og ned av den spanske siden, for senere å bli hevet til den rene helten av den andre parten. Men, la oss begynne forfra.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

Gonzalo Guerrero ble født i Palos de Frontera i 1490 åra, altså den gang Amerika ble oppdaget mens han bare var en guttunge. Nå vet vi ikke stort om barndommen hans, bare at han, i likhet med alle andre ungdommer, drømte om å få være med på alt det spennende som skjedde på andre siden av havet.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Han var ikke gamle karen før han utmerket seg som en ekte sjømann, ja mer enn det, også som en dyktig kriger med en spesiell sans for strategi. Selvfølgelig greide han også å komme seg over til Den Nye Verden, sine drømmers mål.
Den merkelige historien hans begynte da han ble en del av båtmannskapet til Diego Nicuesa, den nyutnevnte guvernøren av Veragua ( dagens Nicaragua). (Litt mer om denne guvernøren og hans skjebne finner du i boka mi). I samarbeide med oppdageren Balboa, ble skipet, Santa Maria de la Barca med Guerrero ombord, i 1511 dirigert over til La Espanjola.

Uheldigvis kom aldri denne båten til bestemmelses stedet. Et forferdelig uvær knuste nemlig skuten mot noen klipper i nærheten av Jamaica, og det var bare noen få overlevende som greide å få tak i en ussel liten båt uten seil. De slapp unna drukningsdøden i første omgang takket vær båten de fant, men forholdene ombord var ikke akkurat noe å rope hurra for. Ikke hadde de mat og lite var det med drikke også. Skal man tro hva som ble fortalt senere var forholdene så ille at mannskapet i ren desperasjon drakk sin egen urin på det verste. Etter tretten dager i sjøen kom de seg likevel tross alt i land på Yucatan.

Caravellen Santa Maria de la Barca var selvfølgelig for lenge siden oppdaget av indianerne. Forliset var de fullt klar over, så den vesle båten med de overlevende var ventet av cocom indianerne. Begge parter var usikre og nysgjerrige på hverandre, og da kaptein Valdivia trakk sverdet av skjeden og ga en av indianerne et ufarlig risp av ren nervøsitet, var det gjort. Dette var krigserklæringen indianerne hadde ventet på. De overlevende spanjolene hadde ikke mye å verge seg med og ble regelrett slaktet ned for fote, bare fire stykker overlevde, nemlig vår mann Gonzalo Guerrero, diakonen Jeronimo de Aguilar og to til. Disse ble tatt som fanger og endte opp som slaver.

Merkelig nok greide de å rømme over til et annet territorium, som tilhørte klanen Tutul Xiues, cocomenes fiender. De trakk et lettelsens sukk og mente at nå var det verste over, men den gang ei. Istedenfor å oppnå frihet ble de gjort til slaver der også og sjefen Taxmar ga dem videre til den lokale sjamanen med ordre om å sørge for ved, fisk og vann samt jobbe på maisåkrene hans. De sto på dagen lang i stekende sol med tungt arbeid.

Siden det også var dårlig stelt med både mat og drikke så gikk det ikke lenge før to av de overlevende bukket under. Bare de sterkeste, Aguilar og Guerrero, greide å holde seg på beina. Den første gjorde sitt beste for å holde på sin kristne tro uansett hva som hendte, mens den andre var mer opptatt av å integrere seg og gjøre felles sak med indianerne. Ingen av dem hadde særlig tro på at de noen gang ville bli reddet.

På den tiden spanjolene var fanger hos mayaene, var dette mektige riket på vei mot sin egen undergang. Det var slutt på samholdet og riket hadde delt seg i mange mindre grupper som sto steilt mot hverandre. Under de stadige krigene mellom stammene var det ikke til å unngå at særlig Guerreros krigskunst gjorde inntrykk på de innfødte. Han ble derfor brukt som gave fra den ene til den andre stammehøvdingen og havnet til slutt hos krigerhøvdingen Balam.

Mens Aguilar fortsatte som slave for Taxmar, og holdt fast ved sin tro, delte Guerrero gladelig alle sine krigskunster med Balam, og gjorde hva han kunne for å integrere seg. Han tok ved deres skikker, tatoverte seg, laget hull i ørene og maltrakterte underleppen sin, så han til slutt så ut som en innfødt. Giftet seg gjorde han også og fikk tre barn med sin kjære Zahlil Ha, datter til sjefen Chan Can. Han fant seg kort sagt vel til rette og tenkte ikke mer på sin spanske bakgrunn.

Blant de spanske erobrerne gikk imidlertid ryktene om disse to spanjolene som var tatt av mayaene, historier som også kom den kjente erobreren Cortes for øret. For å undersøke sannheten i alt som ble fortalt, dro han ens ærend til øya Cozumel. Det kunne jo hende at han kanskje kunne gjøre noe for å få de uheldige karene fri fra fangenskapet hos indianerne. Cortes spurte seg for hos både høy og lav, og fikk etter hvert en ide om hva som hadde skjedd.

I første omgang greide han virkelig å kjøpe fri den ene av dem, diakonen Aguilar. Dermed fikk Cortes en førstehånds beretning om hele deres historie helt fra forliset til landgangen på Yucatan. Aguilar fortalte villig vekt, uten å legge skjul på at han selv hele tiden hadde oppført seg som en god, kristen spanjol, i motsetning til Gonzales Guerrero. Han la ut om hvordan Guerrero i ett tilfelle hadde gjort fellessak med mayaene da spanjolske erobrere startet sin erobring av Yucatan. Dette hadde han gjort til tross for at den spanske hærføreren først hadde tilbudt seg å befri ham fra fangenskapet. Guerreros svar var ganske typisk for ham. “Nei ikke tale om, det ville aldri fungere! Hærføreren kunne jo bare tenke seg hvordan han ville blitt mottatt av sine landsmenn slik han så ut nå, kledt og utstyrt som en ekte maya indianer, og med tre barn med en innfødt”. Ikke lenge etter tørnet de sammen i et stort slag, kalt Malas Pelea (Det forferdelige slaget), der Guerrero og hans maya krigere forårsaket ikke så rent få falne og sårede soldater blant spanjolene.

Aguilar fortsatte sin fortelling med å legge ut om hvordan Guerrero nå ble holdt som en viktig trygghet for mayaene med tanke på de fiendtlige klanene. Etter alt han fortalte var det ikke rart om man fikk et negativt inntrykk av Guerrero, en mann som fornektet sin spanske bakgrunn, en overløper og en frafallen type som hadde byttet ut sin kristne tro med falske Guder. I spanske øyne var han en foraktelig kjeltring.

Da han døde for et rifleskudd i 1530, ble historien omtalt på to forskjellige måter. Fra spansk side ble alle hans “negative” sider trukket fram, mens den mexicanske versjonen skildret tapet av en ekte helt som hadde gjort felles sak med dem i kampen mot imperialismen. Ikke tvil om at øynene som ser, farger enhver historie.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2012.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler