Fredsprisen – går til en over 60 år gammel oppfinnelse….EU

Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels Fredspris for 2012 skal tildeles Den europeiske union (EU). Forløperen for unionen har sine røtter i Roma for 55 år siden, da Europa ble forsøkt ledet på rett vei for å unngå fl ere kriger. Fred, demokrati og menneskerettigheter er grunnpilaren i den Europeisk Union, de rette kriterier for en fredspris.

Tekst: Bente Puig

I mellomkrigstiden ga Den Norske Nobelkomite priser til personer som arbeidet for tysk-fransk forsoning. I årene etter krigens slutt i 1945 ble forsoningen en realitet. Andre verdenskrigs forferdelige lidelser demonstrerte behovet for et nytt Europa. Gjennom sytti år hadde Tyskland og Frankrike utkjempet tre kriger. I dag er krig mellom Tyskland og Frankrike utenkelig. Dette viser at historiske fi ender gjennom målrettet arbeid og oppbygging av gjensidig tillit kan bli nære samarbeidspartnere.

På 1980-tallet kom Hellas, Spania og Portugal med i EU. Innføring av demokrati var en forutsetning for at de kunne bli medlemmer. Berlin- murens fall gjorde medlemskap i EU mulig for en rekke sentral- og østeuropeiske land og innledet dermed en ny æra i europeisk historie. Skillet mellom øst og vest er i stor grad brutt ned og demokratiet er styrket. Når
Kroatia kommer med som medlem neste år og ved at det er startet forhandlinger med Montenegro om medlemskap og at Serbia er gitt kandidatstatus, styrkes forsoningsprosessen på Balkan. I det siste tiåret har Tyrkias muligheter for EU-medlemskap fremmet demokrati og menneskerettigheter også her.

EU er inne i en periode med store økonomiske vanskeligheter og betydelig sosial uro. Den Norske Nobelkomite ønsker å fokusere på hva som for komiteen har vært EUs viktigste resultat: den vellykkete kampen for fred og forsoning og for demokrati og menneskerettigheter. Den stabiliserende rolle EU har spilt, har bidratt til å omforme størstedelen av Europa fra et krigens til et fredens kontinent. EUs virksomhet representerer “folkenes forbrødring” og utgjør en form for de “fredskongresser” som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.

Hvem var Alfred Nobel? Alfred Bernhard Nobel ble født i Stockholm 21. oktober 1833, og døde 10. desember 1896 i San Remo i Italia. Han var en svensk kjemiker, ingeniør, oppfinner og filantrop, mest kjent for Nobelprisen som ble nedtegnet i Nobels testamente. Alfred Nobel var sønn (den fjerde av åtte) av Immanuel Nobel (1801– 1872). Familien bodde i Stockholm til Alfred var 8 år gammel. Da flyttet familien til St. Petersbur hvor faren eide en fabrikk for produksjon av torpedoer. Alfred Nobel viste tidlig interesse for naturvitenskap og hadde et øre for språk. Han lærte seg både tysk, fransk, engelsk og russisk.

Han skaffet seg omfattende kunnskaper om både naturvitenskapog litteratur, men han tok aldri noen eksamen fra universitet eller høgskole. I 1863 flyttet han tilbake til Sverige og begynte å arbeide som kjemiker ved farens fabrikk i Heleneborg. Han
videreutviklet sprengstoffet glyserolnitrat (nitroglyserin) og startet industriell produksjon av dette i 1864.

I september dette året skjedde en eksplosjon under fremstilling av nitroglyserin, og fem personer ble drept, deriblant Alfred Nobels yngre bror Emil. Tre år etter tok han patent på en ny type sprengstoff han hadde oppfunnet. Han kalte det dynamitt. Dette stoffet var sikrere enn nitroglyserinet. Denne oppfinnelsen fikk stor betydning for anleggsvirksomhet i mange
land og la grunnlaget for Nobels store formue. Alfred Nobel erstattet den opprinnelige form for dynamitt med gelatin- dynamitten. Som oppfinner hadde Alfred Nobel hele 355 patenter. Han hadde også sosiale interesser og en drøm om å tjene menneskeheten. Han testamenterte det meste av sin formue til et fond hvor inntektene skulle benyttes til en årlig utdeling av Nobelprisen.