Filosofi – Politikk

Vi startet for ett år siden med et forenklet filosofisk overblikk, deretter ble det et lite innblikk i de første fire hovedretningene innen filosofisk tenking, og nå står vi ved den femte delen, politikk. Det er kanskje den delen av filosofien som mer enn noe annet påvirker våre hverdager forskjellig, avhengig hvor på kloden vi befinner oss.

Tekst: Hans Svedbergh


De fleste filosofer opp gjennom historien har utarb-eidet omfattende teorier om hvordan sam-funnet burde organiseres; i tillegg har nok også filosofer, til alle tider, vært misfornøyd med det sam-funn de har levet i. Disse teoriene går inn under området politisk filosofi. Siden politikk er noe som opplagt angår alle mennesker, har nok de aller fleste av oss meninger, i disse meningene ligger det en politisk overbevisning.

Leiebil Spania
Hotell Spania – Søk etter hotell i Spania
Bolig Spania

Fasces var opprinnelig en bunt med pinner eller kjepper som ble båret under opptog og seremonier i det gamle Romerriket som tegn på makt. Pinnene var gjerne av bjørk eller alm, bundet sammen med et rødt bånd og utstyrt med en øks. Kjeppene symboliserte retten til å straffe med slag, mens øksen symboliserte halshogging og dødsstraff. Fasces brukes fremdeles flere steder som symbol for statlig autoritet og straffemyndighet, ordensmakt og politivesen, men også for rettferdighet. Se også: Fasces som symbol på ordensmakt og autoritet inngår i emblemet for den norske politi- og lensmannsetaten.



Politisk filosofi, undersøker frem for alt de utfordringene og forestillingene som gjelder når vi i fellesskap lever i et samfunn. Politisk filosofi legger særlig vekt på begrepet stat og teorier om statens fremvekst, oppgaver og maktfordeling. Politisk filosofi beskjeftiger seg altså med samfunnet. Det ligger et filosofisk grunnsyn bak alle politiske partier, og når ”jeg” mener noe om ”ditt og datt” i politikken, så avslører ”jeg” mitt filosofiske grunnsyn, i hverdagen.

Nettopp forholdet mellom det enkelte individ og staten, les myndighetene, er en utfordring innen politisk filosofi. Dette har fått en økt aktualitet også i demokratiene, fordi den indirekte representasjonsformen via partiene, i tillegg til et stort embetsverk og byråkrati, har skapt en omfattende statsdannelse, i tillegg har fremveksten av de store arbeidsliv-sorganisasjonene, så som LO, NAF m.fl., innskrenket individets muligheter til å nå frem med sine egne meninger og til å gjøre sin vilje gjeldende i hverdagen.

Nedenfor skal vi gi en liten kortfattet fordypning i noen kjente politiskfilosofiske retninger.

Politisk filosofi kan enten være deskriptiv, dvs. fremlegge kjensgjerninger og forsøke å forstå dem, eller normativ, dvs. fremsette mønstre eller idealer for statsforfatninger eller politikere. Som regel utspiller den filosofiske refleksjon seg mellom disse to polene.

SOSIALISME
En sosialist ønsker at alle skal ha det noenlunde likt. Med dette menes ikke bare likhet for loven eller at alle skal ha et likt utgangspunkt for å skaffe seg et godt liv, men at alle skal ha omtrent den samme levestandard. Denne levestandarden skal være uavhengig av den enkeltes egeninnsats, konferer slagord som «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» og «del godene». Ifølge sosialisten er dette rettferdig.

Sosialistene ser på arbeiderne ikke primært som individer, men først og fremst som medlemmer av en klasse. Bedriftseierne til-hører en annen klasse, kapitalistklassen eller borgerskapet. Inndelingen av befolkningen i klasser er særs viktig for sosialister, de hevder at hvert eneste individ tilhører en bestemt klasse alt etter hvilken økonomisk rolle det har i samfunnet. Sosialistene mener at det er et naturlig motsetningsforhold mellom de ulike klassene, og hevder at all historie er historien om klassekamp.

Ifølge sosialismen kan de store forskjellene mellom klassene bare utjevnes ved at produksjonsmidlene eies av staten. Staten skal så sørge for at enhver får et arbeid i tråd med dennes evner og interesser, og at alle får en lønn som etter det behov denne har. I en overgangsfase fra det kapitalistiske samfunn må man ifølge sosialismens fremste teoretiker, Karl Marx, ha sterk statlig styring med alt som foregår i samfunnet, mens målet er et «klasseløst» samfunn. Når dette er oppnådd etter en viss tid med «proletariatets diktatur», er det ikke lenger nødvendig med en sterk stat – all strid og uenighet og konflikter har nemlig ifølge sosialismen sin bakgrunn i konflikter mel-lom klassene. Ved dette stadium vil staten oppløse seg selv, og man kommer da over i det klasseløse kommunistiske samfunn.

FASCISME
Opprinnelig ble betegnelsen fascisme brukt av en politisk bevegelse som styrte Italia fra 1922 til 1943 under ledelse av den tidligere sosialisten Benito Mussolini. Senere ble fascisme et mer generelt navn på en type totalitære politiske bevegelser, partier og ideologier. Det er likevel ingen klar enighet om hva det ligger i det å være «ekte» fascist. Ideologien oppstod i Italia i mellomkrigstiden, bl.a. som et resultat av splittelse i Det Italienske kommunistparti som en følge av uenighet om deltakelse i første verdenskrig. Fascismen er en ideologi som hevder at staten er alt, individet er intet. Dette innebærer at hvert enkelt menneske på alle områder må underordne seg det staten bestemmer, uten tanke på egne ønsker eller eget velvære. «Fellesnytten foran egennytten» er et velkjent fascistisk slagord.

Staten ledes av personer som ikke er valgt på demokratisk vis – demokrati og folkestyre er ifølge fascismen ensbetydende med kaos – og fremst av disse er «den sterke mann». For å få den store masse til å akseptere dette, bygges det opp en personkultus med en sterk dyrkelse av føreren. Det legges også stor vekt på gruppen man tilhører – og den gruppen fascismen legger vekt på er nasjonen: fascismen er altså sterkt nasjonalistisk. Nazisme – ordet er en forkortelse for nasjonalsosialisme – fascisme pluss rasisme. Nazismen la også stor vekt på rasen som den foretrukne gruppen. Fascismen har, i motsetning til sosialismen, ingen intellektuell prestisje, og fascismen som politisk teori døde i 1945.


LIBERALISME – KAPITALISME
I motsetning til sosialisme og fascisme, som ser på klassen eller nasjonen eller rasen – som det viktigste, og som derfor er kollektivistiske, legger liberalismen hovedvekten på det enkelte individ. Liberalismen har vært det vesentligste grunnlaget for at kapitalismen som et individualistisk politisk system har kunnet utvikle seg. Utgangspunktet for kapitalismen er teorien om individers rettigheter. Disse ble først formulert av John Locke han hevdet at staten bare var legitim om den erkjente folkets samtykke, og beskyttet universelle rettigheter som liv, frihet og eiendom. Lockes politiske filosofi ble utgangspunktet for den amerikanske revolusjon, og hans ettighetsteori kom til uttrykk i den amerikanske uavhengighets-erklæringen: Ethvert menneske har visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken.

Statens oppgaver i et kapitalistisk samfunn er derfor kun primæroppgavene, dvs. å beskytte individenes rettigheter. Dette skjer ved at staten sørger for politivesen, oppgaven er å beskytte borgerne mot kriminelle; rettsvesen, oppgaven er å dømme kriminelle og å avgjøre tvister som ikke blir løst på frivillig vis; og militærvesen, som har til oppgave å beskytte borgerne mot ytre fiender. Dette er de eneste oppgavene staten har. Les om gjerne om Nattvekterstat. Dette samfunnssystemet vil medføre at det blir forskjell på folk, alle er jo ikke like flinke eller like ivrige. Under kapitalismen vil noen derfor ha høyere levestandard enn andre. Ifølge tilhengerne av et kapitalistisk system er dette rettferdig; enhver blir belønnet etter sin innsats på det frie marked.

VELFERDSSTAT
Det samfunnssystem som har flest tilhengere, og som er mest utbredt, er et politisk system som må betraktes som en blanding av sosialisme og kapitalisme. Dette systemet anses av mange i vår del av verden for å være en gylden middelvei mellom kapitalisme og sosialisme, og det har fått navnet velferdsstat. Den garanterer i betydelig grad samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt ved arbeidsledighet, uførhet eller alderdom, og som sikrer den enkelte rett til utdannelse. For så vidt som staten stiller disse garantiene hovedsakelig gjennom ulike økonomiske tiltak, kan velferdsstaten sees på som en gigantisk forsikringsstat. Velferdsstaten finansieres imidlertid ikke etter risiko. Den finansieres ved at de som tjener mest, og ofte representerer den laveste risiko for bruk, må betale mest, både absolutt og som regel også relativt. Velferdsstaten finansieres altså mer via skatt og avgifter enn ved forsikringspremier. Den har derfor en utjevnende funksjon. I en velferdsstat vil det også være et omfattende lovverk som bestemmer retningslinjer for beslutninger som skal tas. Dette krever igjen et stort byråkrati.

Velferdsstaten oppstod i Europa, særlig i Tyskland, i slutten av 1800-tallet og preger i dag de fleste vestlige land; delvis med unntak av USA og Sveits. I noen grad preger den også de østeuropeiske land. Den oppstod i forlengelsen av demokratiseringen av de politiske systemer: da de brede lag av folket hadde fått fulle politiske rettigheter, vokste også deres ønske om å bruke staten; bruke den til å fjerne usikkerhet og bedre sine egne kår. Mye av den innenrikspolitiske strid i de vestlige samfunn på 1900-tallet dreide seg om hvor langt man skulle utvikle velferdsstaten i utjevnende retning: Til venstre i politikken har man vil-let gå lengst, mens høyrepartiene har vært mer nølende og til dels tenkt seg velferdsstaten, i moderat omfang, som en paternalistisk stat. Velferdsstaten har vunnet økende tilslutning ettersom den er blitt utbygd. Siden slutten av 1970-årene har det imidlertid også spredt seg en viss usikkerhet om velferdsstatens videre skjebne: omkostningene ved den er blitt en bekymring.

Ordet velferd er av gammel nordisk opprinnelse. Man er usikker på når det først ble brukt i sammensetningen velferdsstat. Antagelig ble ordet Wohlfartsstaat brukt tidlig på 1900-tallet om Bismarcks sosiale forsikringsordninger. I Norden ble betegnelsen i alle fall brukt under et nordisk statistikermøte i 1939, men har trolig også vært brukt før. Demokrati som styreform henger derfor intimt sammen med velferdsstaten som samfunnssystem.

DEMOKRATI
Demokrati, også kalt folkestyre, er en betegnelse på en styreform hvor folk har muligheten til å delta i viktige beslutninger. Muligheten til å påvirke får folk gjennom å stemme ved valg. Demokrati skiller seg fra andre styreformer som diktatur, ”en person styrer”, oligarki hvor en liten gruppe styrer eller meritokrati, der de best kvalifiserte styrer. Ordet demokrati stammer fra de greske ordene demo, som betyr folk og krati som betyr styre. Begrepet demokrati ble først brukt om styringsformen i bystater i Hellas 500 år før vår tidsregning. I dag finnes demokrati som styreform på mange nivåer og områder i samfunnet. Oftest snakker vi om demokratisk styre i land, og de fleste vestlige land har en demokratisk styreform slik vi har i Norge. Man kan også ha demokratisk styreform i organisasjoner, bedrifter, idrettsklubber og foreninger til og med på skoler, da kalt elevdemokrati. Et annet forhold er at alle over en viss alder har stemmerett, uansett hvilken innsikt og forståelse de har av de problemer som oppstår i styringen av et samfunn. En sosiolog har via stemmeretten like stor, eller liten, innflytelse som en person som aldri har lest en bok i hele sitt liv. I et demokrati kan alle spørsmål som angår samkvem mellom mennesker avgjøres av flertallet, og dette medfører at demokrati er uforenlig både med sosialismen og med kapitalismen. Under sosialismen kan f.eks. eiendomsretten ikke innføres, og under kapitalismen kan ikke eiendomsretten krenkes – uansett hva flertallet måtte ønske.

ANARKISME
Betyr «uten herskere» og er en politiskfilosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på en flat organisering. Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra (hierarkisk), er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på de-sentralisering og en flat organisasjonsform der samfunnet er organisert i mindre små enheter der «hver mann er sin herre» i et kooperativt samarbeid.

Leiebil Spania
Hotell Spania – Søk etter hotell i Spania
Bolig Spania

De første tankene som kan minne om anarkisme dukket opp hos stoikerne og gnostikerne i oldtida, fantes hos kristne mystikere i middelalderen. Men det var først med liberalismens og kapitalismens gjennombrudd på slutten av 1700-talet at anarkismen ble utformet til en systematisk lære. Det ble gjort av William Godwin i “Enquiry Concerning Political Justice” i 1793. Her ble kravet om å avskaffe staten framsatt. Anarkismen ble deretter politisk viktig gjennom arbeiderbevegelsen, og den første som utformet et politisk program var den franske P.J. Proudhon. Han identifiserte tre former for autoritet i moderne samfunn, Stat, Kirke og Kapital, og han var like innbitt motstander av alle tre. Anarkismen har vært viktig politisk først og fremst i Spania og Sør-Amerika. I Norge var det Kristianiabohemen Hans Jæger, som gjorde anarkismen som ideologi kjent gjennom boka “Anarkiets bibel” i 1906. Arne Garborg og senest Jens Bjørnebo, var talsmenn for anarkismen.

FOR DEN INTERESSERTE LESER:
Les hva Pål Steigan sier om Sosialisme: http://www.marxisme.no/2005/04/pal-steigan.php3
Les litt om Sosialistisk Kapitalisme: http://folk.uio.no/thomas/fri/soskap.html
Les mer om John Locke : http://no.wikipedia.org/wiki/John_Locke
Les mer om Nattvekterstat: http://no.wikipedia.org/wiki/Nattvekterstat
Les mer om Demokrati: http://snl.no/demokrati

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Que Pasa som er medlemsbladet til Den Norske Klubben på Costa Blanca.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler