Filippinene trues av pirater

Når vi snakker om pirater på 14 og 1500 tallet, går tankene nesten automatisk til Caribien, og til alle angrep av sjørøvere på de spanske båtene som fraktet sølv og gull til hjemlandet. At Spania erobret store deler av både Nord- og Sør-Amerika er vel kjent, men at Spania også spilte en rolle på Filippinene tenker vi sjelden på. Øyene ble oppdaget første gang i 1521, men det tok mange år før Spania satte noe inn på å erobre hele dette området som består av mer enn 7000 øyer.

Tekst: Solfrid Gjelsten

Fernando Magellan (Magalhaes på portugisisk og Magellans på spansk) var den første som oppdaget øyene i 1521 (der han også døde), men hverken han eller kommende slekter gjorde noe alvorlig forsøk på erobring. Det så ut som de hadde mer enn nok bare med å utforske øyene, som fremsto som de reneste Edens hager med sin skjønnhet og grenseløse frodighet. Det første virkelige forsøk på å underlegge seg øyene kom først i 1565, under ledelse av spanjolen Miguel Lopez de Legazpi. Han drev ikke noen lynkrig akkurat, men både han og senere erobrere, tok bit for bit smått om senn, og startet med de to største øyene Cebu og Luzon. I bukta inn til Manila, og på øya Cebu, ble det reist sterke fort og solide murer på de mest strategiske punkter de fant. Miguel Legazpi ble også den som grunnla hovedstaden Manila i 1571, (samme året som Carlos I`s bastard, Juan av Østerrike, slo tyrkerne i slaget ved Lepanto). Spanjolene hadde imidlertid ikke vært der lenge før de skrev hjem til kong Filip II og fortalte om både kinesiske og japanske bosettinger på flere av øyene. Bosettingene viste seg snart å danne selve basisen for alle pirat angrepene de ble utsatt for i årene som fulgte, og som særlig gikk ut over handelen med Kina. Det var så ille at de kinesiske handelsmennene ofte ikke visste sin arme råd for å vende tilbake til moderlandet etter endt oppgave.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

I 1582 ble det stor oppstandelse blant folkene på Luzon. Den fryktede piraten Tay Fusa var på vei mot utløpet av øyas store elv Cagayan, på nordkysten, med planer om å slå seg ned der. Guvernøren Gonzalo Ronquillo handlet per omgående, og fikk sendt sin mest betrodde mann, Pablo Carrion, nordover for å møte kjeltringene. Han fikk ingen lett oppgave, Carrion, men han skulle vise seg å være mann for sin hatt. Den første piraten han møtte der nord, var merkelig nok kinesisk og ikke japansk, slik han hadde ventet, men vant slaget gjorde han. Den neste var japaner og en av de som allerede hadde slått seg ned ved Cagayan elven, der de hadde bygd et enkelt fort. Nå kom det for en dag at disse piratene først og fremst var på jakt etter gull! Det var ikke lenger en enkelt båt det var snakk om, men en hel armada på 18 japanske skip som angrep Carrion med en villskap han aldri kunne ha drømt om. Men å gi seg for overmakten kom ikke på tale, her skulle det kjempes til siste mann! Japanerne hadde villskapen og brutaliteten som kjennemerker, mens Carrion var strategen og systematikeren, fast bestemt på å vinne den ulike kampen – og han vant!

Fiendens general, hans sønn og 200 nære kampfeller ble skutt, dermed så ikke japanerne annen råd enn å legge ned våpnene. Corrion var generøs og lovet dem fritt leide om de ville forsvinne for alltid. Piratene godtok tilbudet, men bare på en betingelse: “Som kompensasjon ville de ha like meget gull av spanjolene som det de mente å tape ved å trekke seg tilbake”. Men der forregnet de seg totalt. Corrion nektet ikke bare enhver form for kompensasjon, men i tillegg konfiskerte han like godt det gullet piratene allerede hadde fått tak i. Nå var det piratenes tur til å reagere, og det med et blodig opprør. Også dette greide Corrion å slå ned. Nå var det ikke lenger noen bønn, de mer enn 600 piratene måtte forlate Cagayan og legge ned bosettingen sin der, selv om de aldeles ikke tenkte på å legge ned “geskjeften” for godt, hevnlystne som de var.

Det som i første rekke hadde overrasket spanjolene var den villskapen og grusomheten de så hos japanerne, sammen med deres rike utrustning av moderne våpen som omfattet både flintbørser og kanoner. Ikke rart om de etter sammenstøt med disse piratene insisterte på nødvendigheten av å få forsterkninger både av folk og våpen. I søknaden, som ble sendt til myndighetene på De Vestindiske Øyene i 1586, ble det også understreket nødvendigheten av en sterk befestning langs hele kysten for å beskytte handels virksomheten med Kina mot de japanske piratene.

Om de japanske piratene var ille, var ikke de kinesiske piratene noe bedre, tvert imot. Ikke bare det, men de kinesiske kjeltringene begynte sin terror mer enn fem år tidligere enn japanerne. De første angrepene vi hører om går tilbake til 1574. Ærlig talt høres det litt rart ut når vi på den ene siden får høre om den livlige og viktige handelen med Kina, mens vi på den annen side blir fortalt at den verste trusselen for handels samkvemmet nettopp var kinesiske pirater, men det hadde sin forklaring.

Bak den Kinesiske muren regjerte den mektige Ming over sitt store, folkerike og stolte imperium. Styreformen var utpreget sentralisert, og klasseforskjellene var enorme. Blant de aller fattigste og lavest nede på rangstigen, var det folk som i fortvilelse ikke så noen annen utvei enn å slå inn på pirateri om de skulle de berge livet. Til å begynne med gikk dette først og fremst ut over den kinesiske kyst befolkningen, men da denne geskjeften nådde Mings ører, gikk han så hardt til verks mot uvesenet at piratene dro så langt til havs at lovens arm ikke rakk dem. Fra 1574 var det derfor Filippinene som fikk lide. Egentlig var det to store hovedgrupper pirater som mer eller mindre var rivaler på området. Den ene gruppen ble ledet av Li Ma Hong, som til slutt ble den som regjerte over begge pirat gruppene nærmest som en konge. Han følte seg som en konge også, og siden alle konger brukte å ha et land, var han også på utkikk etter et land kan kunne kalle sitt eget. Denne Li Ma Hong var meget spesiell i negativ mening, ingen hadde noensinne truffet en mer brutal og grusom kjeltring enn ham. Nåde, var et fremmedord i hans hode, og minnene om ham ga mang en spanjol mareritt som kunne skremme livet av dem.

(Mer om denne karen i neste artikkel)

Denne artikkelen er tidligere publisert i Aktuelt Spania i 2012.




Leave a Reply

Your email address will not be published.