Far og sønn Miro på kollisjonskurs

Hvor ofte har vi ikke hørt si: ”Tro hvem hun/han har disse evnene sine fra?”, Ser vi noen spesielle evner hos en unge, tar vi det for gitt at det må være noe fra moren og noe fra faren, eller fra en eller annen lenger bak i slekten. Slik også med kunstneren Joan Miro, der mange av hans personlige egenskaper utvilsomt viser tilbake på både foreldre og besteforeldre. Som dem kunne han være både stri og egenrådig, bestemt og målrettet når det gjaldt sin egen vei i livet, samtidig som han også var meget hensynsfull og redd for å såre sine foreldre. Med en slik arvelig stahet var det likevel ikke til å unngå at det førte til kollisjoner særlig mellom far og sønn.

Tekst Solfried Gjelsten

Far til Joan, Miquel Miro, var sønn av en smed i den vesle puebloen Cornudella i Catalunia, og vokste opp i en enkel og beskjeden familie. Framtidsmulighetene i den lille puebloen, som ikke engang var å finne på et vanlig kart over Spania, ble ikke akkurat regnet for spesielt gode. Det viste seg snart at Miquel var en kar som ville noe mer enn å bli sittende fast i små kår på en slik avsides plass, og sammen med likesinnede ungdommer dro han av gårde til storbyen Barcelona for å søke lykken.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Da 1800-tallet gikk mot slutten var Barcelona som en smeltedigel for alle nye tanker og ideer som verserte rundt i Europa. Dette var byen der ting virkelig skjedde. Amerikabåtene reiste herfra til Den Nye Verden, og folk fra både Spania og andre land strømmet til byen for å være med, eller simpelthen bare for å slå seg ned der det så ut til å være bedre jobbutsikter enn på hjemstedet. Alle disse menneskene gjorde Barcelona til en sydende gryte av meninger, kjøp og salg, og nye sosiale og kunstneriske –ismer, som anarkisme og kommunisme på den ene side og avantgarde kunstnerne med impresjonisme og fauvisme m.m., på den annen side. Alt sammen sjokkerende nye oppfatninger for de konservative borgerne.

Far til Joan Miro tilhørte den konservative leiren, og satset på framgang i gammel og anerkjent stil, altså på ærlig og arbeidskrevende egeninnsats. Han så seg godt om før han valgte å slå seg ned i selve Gamlebyen, nærmere bestemt i den livlige handle gaten Credito, der han åpnet sin forretning som gullsmed og urmaker. På ekte spansk maner foregikk alt liv ute på gaten og på barene, der traff man hverandre, og der ble nye tanker diskutert og mangt et kjøp og salg avgjort. Det var kort sagt litt av et sosialt miljø der alle kjente alle. Dyktig og solid som Miquel var i all sin virksomhet, tok det ikke lang tid før han vant respekt og anerkjennelse langt utenfor nabolaget.

Det var også her han ble forelsket i Dolors Ferra, som skulle bli hans trofaste hjelp og støtte livet ut. Hun var egentlig fra Mallorca men hadde flyttet med foreldrene til Barcelona som ung. Joan Miros morfar, Josep Ferra, ble i sin tid regnet for litt av en skrue, ulik alle andre. Han hadde i sin tid vokst opp i en fattig familie som ikke hadde råd til å la gutten gå på skolen, uansett hvor lærelysten han var.

Men, Josep hadde vilje, pågangsmot og energi, og helt på egen hånd lærte han seg både å lese og skrive, ja mer enn det. Med mallorqui som morsmål lærte han seg også vanlig spansk, og ble dessuten etter hvert en dyktig kunstsnekker som grunnla sitt eget firma. Noen av hans gener gikk sikkert i arv til dattersønnen Joan. Denne usedvanlige bestefaren hadde utferdstrang også, og han reiste Europa rundt foruten en svipptur innom Russland i samme slengen. Han må ha vært litt av en kar når vi tenker på hvordan det var å reise den gangen på 1800-tallet. Det var i alle fall ikke helt enkelt.

Da Joan så dagens lys i 1893, var det ikke fritt for at farens tanker ganske snart dreide seg om denne sønnens fremtid. Gjennom hardt arbeid hadde han selv greid å bygge opp en solid forretning som sønnen en gang kunne få overta når han bare ble gammel nok og hadde fått den nødvendige utdannelsen. Drømmen om guttens fremtid skilte seg ikke mye fra andre fedres drømmer på den tiden. Faren var familiens overhode, han hadde ansvaret for alles ve og vel, og ikke minst, han hadde en soleklar rett til å bestemme over sine barns valg av yrke. Denne ”Pater Familia” innstillingen, som faren var besatt av, skulle senere skape alvorlige problemer i forhold til sønnen.

Barneårene for Joan, i et harmonisk hjem fylt av kjærlighet, og sammen med guttene i den livlige Credit gaten, var utvilsomt lykkelige år som han hele livet så tilbake på med glede. Fullt så greit var det ikke da han begynte på skolen, der han viste seg å være en meget middelmådig elev. Faren var streng, gutten skulle og måtte lære om han en gang skulle ta over forretningen. Ikke minst var det viktig med matematikk, bokføring og alt som hadde med tall å gjøre. Det var bare det at disse fagene var noe av det gutten mislikte mest av alt. Ikke fulgte han skikkelig med i timene heller, han likte bedre bare å sitte der og tegne for seg selv. Når det gjaldt det å tegne var han likevel ikke noen barnestjerne, ei heller noe opplagt geni som tegner. Men fantasi hadde han mer enn noen annen, og det han søkte var å få utløp for alt som romsterte rundt i hodet på ham og få det ned på papiret.

Om han stort sett ga en god dag i alle andre fag, var han absolutt innstilt på å lære mest mulig for å kunne realisere sine drømmer som tegner og maler. Til farens store sorg hadde ikke gutten sans for den solide forretningen han hadde bygget opp, og dermed skar det seg der begge holdt på sitt. Joan følte seg nok knyttet til faren, som han både respekterte og beundret for sin innsats og sine resultater både som gullsmed og urmaker, men å gå i hans fotspor var utenkelig for ham. For Joan var dette et vanskelig dilemma, han visste hva han ville, men han ønsket minst av alt å såre sin far.

I 14 års alderen, da den første grunnskolen var unnagjort, kom dagen da den videre utdannelsen skulle stakes ut. Faren ville at gutten skulle bli handelsmann, mens Joan ville bli kunstner. Det hele endte selvfølgelig i en hard diskusjon der Joans diplomatiske og velmenende argumenter til slutt resulterte i et fornuftig kompromiss som begge parter var fornøyd med. Sønnen godtok en teoretisk skolegang, mot at faren lot ham melde seg inn på en anerkjent kunstskole, nemlig skolen Bellas Artes de Llotja, som også hadde tilbud om aften undervisning. Faren regnet i det stille med at gutten nok ville komme til fornuft etter en tid, mens sønnen på sin side regnet med at faren kanskje ville forstå hans kunstneriske tilbøyeligheter når han bare fi kk vise hva han var god for.

Til begges store skuffelse var det ingen av dem som klarte å overbevise den andre. Det endelig resultatet kunne ikke bli noe annet enn et brudd mellom far og sønn. Faren var imidlertid fremdeles den sterkeste, og i 1910 fikk han gutten ansatt i drogeriet Dalmau i Olivares, der Joan vantrivdest noe skrekkelig. Tankene hans dreide seg ikke om annet enn hvordan han skulle greie å rive seg løs, og få starte med det eneste han hadde lyst til: Lære kunsten å male. Faren var urokkelig og gutten våget ikke å gjøre direkte opprør.

Deprimert og fortvilet kom skjebnen ham til hjelp, han ble simpelthen skikkelig syk, smittet av tyfus i 1911. Som rekonvalesent slo han seg ned i familiens sommerhus i Mont- Roig, Tarragona. Med avstand fra sitt hjemlige miljø følte han seg endelig fri til tenke alvorlig over sin egen fremtid. Dagene han satt der alene, brukte han til å tegne og til å samle mot og krefter til et endelig oppgjør med faren. Konfrontasjonen mellom far og sønn ble en lite hyggelig opplevelse for begge to, der faren tilslutt trakk det korteste strå. Joan fikk slå inn på den veien han ønsket. ”

Men”, sa Miquel, ” du er 18 år, og hvis du vet hva du vil med ditt liv, får du sannelig også være voksen nok til å greie deg selv uten min hjelp”. Det ble en hard start for hans liv som kunstner, selv om moren gjorde hva hun kunne for å hjelpe gutten sin.

Du kan lese mer om den Spanske kunstneren Miro her

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2010.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler