En Brandy ved navn Pettersen – Jeréz de la Frontera……

Byen Jerez de la Frontera er kjent som Sherry og Brandybyen i Spania, den er kjent for sine vakre hester og sin kongelige rideskole og den er kjent som… tja hva mer egentlig?

Tekst og foto: Kjartan Solvang Nielsen

Vinteren henger fortsatt i lufta i Jeréz denne marsdagen vi ankommer byen. Fattigslig, men vakker ligger den andalusiske byen ikke langt fra den langt mer kjente Cádíz, Spanias eldste by som provinsen er oppkalt etter. Det er første gang for vår del, mye har vi hørt om byen som er mest kjent for sin Sherry produksjon.

Med sine drøyt 200 000 innbyggere fremstår byen som stor i norsk målestokk, men med hånden på hjertet, du finner ikke og ser ikke storbypreg noe sted. På hvert hjørne er småbyen representert mer enn storbyens larm.

Som spanske byer flest, har også Jeréz de la Frontera sine fiestaer. I mars er det Flamenco festival, i april er det fantastiske påskeprosesjoner og verdensmesterskap for motorsykkelrace på Circuito de Jeréz, i mai er det den Andalusiske Hestefestivalen, i juni… man kan fortsette og fortsette… vin, sherry, høstfest, julefest… For oss ble det Flamenco ut i de små nattetimer.

Kontrapunktet
Spente på hva vi skulle oppleve av autentisk flamenco er vi de eneste utlendinger i lokalet. Jeréz har en unik plassering på Unescos verdensarvliste: Ikke et slott, ikke et område, nei Unesco har plassert selveste dansen, livsstilen, kulturen flamenco på sine berømte lister. Sigøynernes uttrykksform har blitt en arv som verden har forpliktet nasjonen Spania å ivareta!

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Sentimental som jeg er står jeg på det nærmeste på «hellig grunn» i baren i kulturhuset Casa de Paul. Normalt er jeg takknemlig for røykeloven, min allergi er nok det i kveld også, men det blir noe ensomt over forventningen når alle spanjolene står utenfor på plassen i stedet for i foajeen og deler min forventning. Vel inne er det stappfullt, en dempet forventing når midnatt passeres og vi begynner å ane bevegelse bak forhengene.

Like etter er klagesangen, dansen, livets emosjoner brettet ut akkompagnert av fengende rytmer. Ulykkelig kjærlighet, ulykkelig kjærlighet og atter mer klage… Fantastisk melankoli, Unescos valg og beundring blir forvandlet til fornuft og sigøynerdansen legger seg på sinn og minne. Natten føles tung og lett på samme tid, selve ordet kontrapunkt, der musikken består av selvstendige stemmer som samspiller med hverandre må jo være oppdaget i Flamencoen.

Norsk Brandykonge
Jan Pettersen er den lykkelige eier av «Rey Fernando de Castilla». Selv om navnet tilsier at han da er eier av en Kastiljansk konge som heter Fernando, er sannheten langt derfra. – Det var de forrige eierne som ønsket å nå det spanske markedet med et spansk navn, forklarer Jan samtidig som han forteller om et firma på randen av ruin etter år uten klare visjoner.

I 1999 kjøpte han vingården som ligger på rad med en rekke andre Sherry- og Brandyprodusenter midt i den gamle bydelen i Jerez. Mitt forhold til Sherry var på det nærmeste ikke eksisterende da jeg møtte den blide Oslomannen i den sydspanske byen.

– Sherry egner seg til mat, det skal dere snart få oppleve, smiler han. Og det gjør vi. Midt i den idylliske atmosfæren er det bestilt stjernemeny. Til «Fino» serveres det flott tapas ute i bakgården, inne rundt store runde bord opplever vi at en supertørr, nøtteaktig Amontillado er suveren til hovedretten, mens desserten både inneholder og akkompagneres av Pedro Ximenez, soltørket på store stråmatter på takene på gården.

Kongelig rideskole
Et besøk på rideskolen er obligatorisk for alle som besøkes. Den Kongelige Spanske Rideskole, ærverdig og flott med hundrevis av gjester hvert eneste år. Igjen er mitt forhold til opplevelsen i Jeréz begrenset. Noen få rideturer, en uten sal som endte i lag med smørblomster i en møkkete bekk, en annen i en vogn hvor hesten bakket meg langt til skogs, en og annen hestedrosje… og som stolt far med barna på rideskoler opp gjennom årene…

De dyrene jeg har møtt var enten veloppdragne og barnevennlige, eller ustyrlige udyr med en lite hestevant rytter (om jeg noen gang kan kalles kvalifisert til en slik tittel). Derfor er forventningen litt laber, kaldt er det i den store hallen, foto- og film forbudet messes på flere språk og jeg har ingen som helst formening om det som skal komme. I ene enden er store porter som jeg forstår er inngangen til hva det enn er som skal komme, i andre enden sitter kongen, eller kanskje ikke akkurat i dag, men en gang i året sitter Juan Carlos der, i mellomtiden sitter ingen der, selv om alle skal frem og hilse på den tomme stolen i løpet av sin opptreden.

Inn kommer de første hestene, vakre dyr er de, velfriserte og royale i all sin fremtoning. Det er en flott entre, stilige drakter og flosshatter, musikk og innstuderte triks og formasjoner. Hestene danser, de hopper, ja visst, det er sant, spensthopp, går på bakbeina, sleper majestetiske vogner, med bjeller og uten bjeller. Opplevelsen er til å ta og føle på, igjen sniker Jeréz seg inn i selve sjelen, igjen sitter jeg der forfjamset over min egen entusiasme (selv om den ikke alltid synes like godt utenpå…).

Gamleby som den skal være Byen har sin indre by, med smale gater, flamencoskoler på hvert hjørne, tapas til hvert glass du tar, gamle hus, fargerike og falleferdige, motebutikker og antikvitetshandlere. Henført vandrer jeg gjennom byens sjarm, det er et særpreg hvor enn man snur seg. Opplevelsen av at Jeréz de la Frontera er en av Spanias desidert fattigste byer er der hele tiden, men fattigdommen får aldri lagt seg som en klam klut over de som bor der. Man ser fattigdommen i offentlig forfall, dårlige gater, hele kvartaler fulle av Sherry produsenter som har måttet gi opp i årtider med overproduksjon og manglende anseelse.

Selve katedralen blir selve symbolet. Innenfor skal den være vakker, men den er stengt under påskeforberedelsene den dagen jeg er der. Utenfor ser den så falleferdig ut at man nesten tenker «hjelm på hodet hvis jeg skal inn i den ruinen!» Jeréz, eller sherry som engelskmennene i sin manglende evne til å uttale byens navn døpte drikken til, har sett mange bedre dager. Finanskrisen er ikke akkurat drahjelp, men som sigøynerne pleier å ta det, finner innbyggerne sin vei i hverdagen.

Pettersen har suksess med sin Brandy «Pettersen» på polet i Norge og vinene sine, sherry ser ut til å vinne markedet nok en gang. For meg vil en Amontillado, lagret i årevis på urgamle eikefat, alltid være med i vurderingen når jeg skal velge god drikke til god mat. Henført av byens sjarm, en smule beruset av sigøynernes flamenco og sherryens tørre sannhet forstår jeg at byen for alltid vil lokke både meg og andre til en opplevelse, litt utenom det vanlige.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler