El Cid i Valencia regionen og området rundt

Almoravidene hadde invadert landet og al-Cadir satt alene igjen i Valencia by. Alfonso VI hadde, som nevnt i forrige artikkel, sendt bud på alle de 400 soldatene samt Alvar Fanez som skulle verge posisjonen til muslimen. Med kristne og muslimske fiender over alt hadde al-Cadir i sin fortvilelse knyttet seg til de forhatte almoravidene i håp om beskyttelse, uten at det hjalp stort.

Tekst: Solfried Gjelsten

Al-Cadir var redd, og det med god grunn. Det virket som om andre muslimer bare hadde sittet på gjerdet og ventet på en anledning til angripe den ettertraktede byen. I alle fall kom de, både taifa kongen i Lerida, Tortosa og Denja sammen med dagarbeidere i Catalunia, som gjorde felles sak og omringet Valencia. Al Cadir ble livredd og sendte fluksens en budbringer til Alfonso VI for å be om hjelp. Samtidig beklaget og ba han ydmykt om tilgivelse for sitt kompaniskap med Almoravidene som hadde sviktet ham totalt.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Det var nå, på vårparten av 1087, at Alfonso besluttet å sende el Cid over for å gjenopprette Castillas herredømme over Valencia området. Kongen var ikke verre på det enn at han også tilbød Rodrigo herredømmet over alle de områder han greide å ta fra muslimene. El Cid, så kongetro og lojal som han var, takket for tilbudet men foretrakk å regjere i sin konges navn.

Siden kong Alfonso hadde store problemer med almoravidene, ble el Cid sendt av gårde mot Valencia uten flere soldater enn de som hørte til hans egen lille tropp. På veien var han innom Zaragoza og sin tidligere sjef kong al-Mustain, som for gammelt vennskaps skyld slo seg sammen med Rodrigo mot Valencia. I fellesskap hadde de ingen problemer med å få fiendens beleiring av byen opphevet. Med den diplomatiske posisjon og militære prestisje el Cid hadde oppnådd, i tillegg til sitt vennskap med kongen og verge av al- Cadir, hadde han heller ingen problemer med å få sendt hjem igjen både greven av Barcelona og taifaskongene over Lerida og Zaragoza.

Forholdet mellom kong Alfonso VI og el Cid virket som den rene solskinnshistorien, likevel varte det ikke lenge før det atter ble brudd mellom dem. Denne gang bare på grunn av en misforståelse. Almoravidene var en pest og en plage og i 1088 hadde de beleiret Aledo i Murcia, og kong Alfonso trengte hjelp. Det ble til at han sendte bud på el Cid med hans lille, uslåelige hær. Som den tro kongens tjener han var stilte el Cid opp som vanlig . Men, ett eller annet gikk galt og de to hærene fant aldri hverandre. Ingen vet egentlig hva som skjedde, og el Cid bedyret sin uskyld for feilnavigeringen.

I stedet for å godta forklaringen ble kongen rasende og dypt fornærmet. Han beskyldte El Cid for svik, tok fra ham både ansvar, ære og eiendommer for nok en gang å landsforvise ham. Kongen unnså seg heller ikke for også å arrestere hans kone Jimena og barna deres. (Den kongen må ha vært mer enn hårsår som ikke stolte mer på sin trofaste våpendrager enn som så).

I 1089 sto nå el Cid atter på bar bakke, men denne gang ville han prøve en annen løsning enn sist. Han ville prøve å handle helt på egen hånd uten noen sjef over seg. Siden han de siste årene hadde blitt fortrolig med Valencia området, valgte han å starte nettopp her.

Julen 1088 tilbrakte han i Elche og det var der han fikk nyss om den store skatten som lå gjemt i en grotte oppe i Polop. Den skatten kunne han ha god bruk for,så han var ikke sen om å dra av gårde med sin vesle hæravdeling. Grotten med skatten var godt bevoktet, men for Rodrigo var selvfølgelig ikke det noe problem, og skatten ble hans. (Det var forresten denne gangen han var en liten svipptur innom Tarbena også). Våren 1089 slo el Cid atter leir utenfor byen Valencia. Det var faktisk gjennom de 10 årene han kjempet i Valencia regionen at han fremfor alt vant sitt ry som el Campeador. Uavhengig av kong Alfonso VI, og til tross for alle kongens beskyldninger og landsforvisninger, ble han nå regnet som erobrer og beskytter av hele Levante kysten.

El Cids strålende karriere ble ikke bare et effektivt hinder for Catalunias ønske om erobringer sørover, men virket også som en hån mot kongen siden hans tidligere vasall hadde prestert å få hånd om Valencia, noe han selv aldri hadde greid. Både Alfonso og greven av Barcelona var nå skjønt enige om at denne forargelige Rodrigo burde settes skikkelig på plass.

Førstemann ut var grev Berenger Ramon II våren 1090. Klok av skade sørget han nå for å alliere seg med de muslimske kongene i Lerida og Zaragoza, og hadde det ikke vært for problemene med almoravidene , hadde sikkert også Alfonso slått seg med. De allierte dro nå av gårde for å fi nne Rodrigo som hadde valgt å møte fi enden oppe i Maestrazgo (øst for Terruel). Slaget utspant seg i nærheten av Monroyo og nok engang gikk el Cid av med seieren. Ikke bare det, men for annen gang ble den catalanske greven Rodrigos fange. Det måtte ha vært et bittert tap for de allierte som hadde satset alt for å ta knekken på den utidige oppkomlingen som langt på vei hadde avansert inn i de kongeliges rekker med alle sine seire.

Han var nå den ubestridte hersker over et område som strakte seg fra Tortosa til Denia, og fra Albarracin og Alpuente ned til kysten, et område som innbrakte ham en årlig skatt på 4000 gullmynter. Et nytt forsøk på forsoning mellom Alfonso og Rodrigo i 1091 gikk ikke, det endte bare med at de to irriterte seg enda mer over hverandre. Sommeren 1092 marsjerte derfor kong Alfonso mot Valencia for å ta byen.

På denne tiden var el Cid selv på vei nordover mot Rioja mens al-Cadir satt igjen i byen bare med en liten gruppe av Rodrigos elite soldater til verge. Denne gang hadde kong Alfonso sørget for å få med seg 400 skip fra Genova og Pisa for å sikre seieren over Valencia. Heller ikke denne gang hadde kong Alfonso lykken med seg. For det første greide al-Cadir å stå imot det første angrepet, og for det annet fullførte el Cid kongens totale nederlag da han kom tilbake.

Selvfølgelig var dette bittert for kongen, men nå viste han omsider sin storhet ved å anerkjenne el Cids overlegenhet. Han gikk til og med så langt at han ba om unnskyldning for sin behandling av ham og ønsket å gjenopprette det gamle vennskapet mellom dem. Rodrigo på sin side var heller ikke verre enn at han godtok de nye toner fra kongen, og senere handlet el Cid atter i sin konges navn som en trofast vasall.

Nå skulle man tro at slaget om Valencia var vunnet for alltid, men fullt så enkelt var det nok ikke.
Senere, da el Cid nok engang var ute på oppdrag, kom nemlig de forhatte almoravidene tilbake og fi kk smuglet en liten avdeling inn i byen. Vel innenfor bymurene greide disse soldatene å provosere fram en oppstand mot al- Cadir som i kampens hete ble brutalt myrdet, og almoravidene fi kk hånd om byen.

I 1092 kom el Cid tilbake og i forståelse med både kongen og greven i Barcelona beleiret de byen. Ingen av partene ville gi seg, verken almoravidene inne i Valencia eller el Cid og de andre utenfor byen, og beleiringen dro ut. Det gikk ett år og det gikk to år, men da var omsider sulten i byen ikke lenger til å holde ut og i 1094 måtte almoravidene overgi seg.

El Cid holdt byen fram til 1099 da han døde. Allerede i 1098 hadde han fått problemer med helsen, så den gamle legenden om at han ble drept under et angrep, og at kona satte liket på hesten og skremte vettet av muslimene, har nok ikke mye med sannheten å gjøre.

Etter el Cids død regjerte kona Jimenes i to år før hun overlot makten til kong Alfonso. Det gikk imidlertid heller ikke lenge før Alfonso ga opp å styre Valencia regionen og trakk seg tilbake til Castilla- Leon. For, som han sa: ”Det storverket Rodrigo utrettet i Levante var et verk gjort av en Kjempe, og det er kun en Kjempe som er i stand til å styre det”!

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2011.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler