El Captivador – Et vakkert turområde tett på Alfaz del Pi

Vi har ofte fokusert på fjellene rundt dalen vår når vi har skrevet om turer, men også i nærområdene til Alfaz del Pi finnes nesten ubegrensede muligheter for å få seg litt hverdagstrim.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

Det kan være et tiltak å ta seg ut i varmen, spesielt om man er innstilt på at det er fjellene som lokker mest. Slike turer kan være direkte farlige når gradestokken kryper oppover mot 40 grader, og man må velge rute ut fra muligheten til å fylle vannflasker underveis. Da er det bedre å ta en tur rundt soloppgang eller sene kvelder i nærområdene.

I dag er det Captivador som står for tur, et unikt lite «fjell» ovenfor den norske skolen i Alfaz del Pi i Spania. Jeg peser i vei oppover velkjente trakter. En times tur er passe i varmen og jeg tar fatt på nettverket av stier i Captivador, tilrettelagt av kommunen i La Nucía. Jeg følger bekken nedenfor den norske skolen, passerer hester som lukter ekstra hest i sommervarmen før jeg tar fatt på stien. Geiter som beiter klinger i sin vante bjelleklang og gir et eksotisk lydbilde i forhold til lyder fra en turistpreget kyst.

Klokken er knapt åtte om morgenen, jeg er ikke noe morgenmenneske, og vinen på terrassen fra de kjølige nattetimer sitter fortsatt en smule i kroppen. Men tur skal det være om man ikke skal rulles inn i høsten, kaloriene må forbrennes. Og det gjør de, svetten siler allerede da jeg skal ta fatt på langbakken, her er det «power-walking» som gjelder, maks fart opp de 300 meterne som er seige. Svetten driver fra kroppen, i takt med at en majestetisk utsikt over Benidorm, Albir og Altea helt til Calpe tar form. Jeg teller skrittene, fokuserer på tempo og forsøker å unngå å fylle på vann før jeg er helt på toppen.

Asfalt er tungt å gå på og solen begynner allerede å varme opp den østvendte skråningen. Vel oppe blir det vanning, kroppen regelrett tørster, ikke bare strupen, men det er godt, forfriskende godt. Her ved inngangen til skogen Captivador høres ofte lyden fra idrettsannlegget i La Nucía som ligger hugget inn i naturområdet, men ikke så tidlig. Fortsatt er det fuglesang, bjellene nede i dalen og en uendelig stillhet som kommer frem når lyden av egen puls avtar.

Jeg går innover stien og tar fatt på rutenettet, velger å gå i ytterkant hele veien, slik at turen blir lang og god. Man kan også gå i sikk sakk og få med seg alle løypene på en dag, mulighetene for lokal trim er mange. Jeg velger å følge stien rett frem til jeg kommer til en grusvei, hvor jeg tar til høyre. Jeg følger denne, tar ikke av til høyre eller venstre, men følger veien gjennom skogen.

Som turgåer her gjennom år er det en fryd å se at EU pengene har gått til merking av stiene, gode skilt å følge, men også til rydding av uhorvelige mengder søppel som folk hadde spredd i denne vakre skogen. På vei bortover, oppover og bratt nedover er det nesten ikke noe igjen å se av søppel, nedrivingsmaterialer eller annen møkk som før måtte overses. I bunn av en bratt bakke tar veien slutt. Her er det behagelig skygge enda så tidlig og jeg følger stien som går langs høyre side av den lille sletta ca 100 meter før jeg møter nok en grusvei. Denne kommer fra El Tossal, og jeg velger å gå mot høyre.

Akkurat der hvor jeg møter veien blir jeg stående og beundre den frodige dalen, med et gammelt falleferdig herskapshus som fungerer som sauefjøs i dag som et dekorativt «shabby chick» element foran en mektig frukthave som til enhver årstid står i forskjellig blomst. Når jeg nok en gang når et veikryss, eller en plass om man vil, svinger jeg nok en gang til høyre. Passerer forbi kommunens nye øko park, et slags friluftsklasserom for miljøvern. Opp en liten bakke og middelhavsromantikken står for meg som en kulisse fra svunnen tid. Det vakre kapellet «La Ermita de San Vicente». Hvit og vakker med en liten kilde, full av klor, men dog en plass å fylle flasken om man er skikkelig nøden.



Vicente Ferrer, ble født 23.januar 1350 i Valencia og var en dominikaner munk. Han døde i Frankrike 5. april 1914, men hadde da viet sitt liv til å hjelpe fattige, be for syke og leve et Hellig liv. Hans virke gjorde at den romersk katolske kirke santifiserte han (Han ble helgen). Noe av grunne til Vicentes santifisering lå nok i at han gikk fra å være tro mot anti paven i Avignon Benedictus XIII, til å forkynne den ekte paven i Rom i sine siste leveår. Uansett, Vicente Ferrer er en viktig bit historie i Valencia, da han er regionens øverste helgen.

Denne vakre lille «ermitaen» er altså tilegnet denne Vicente og fremstår som en idyllisk perle for meg denne morgenvandringen. I månedsskifte april/mai er plassen rundt kirken en diger festplass, med sang og ekte spansk kultur. En riktig fiesta, en kulturell perle som er verdt å få med seg. Men nå er det sommer, det er bare å vanne bikkjene i kilden, fylle klorvann på en tomflaske og legge i vei hjemover. Området «nærturen» gikk til denne dagen er en virkelig perle og dagen er enda ung.

Litt friskere i kropp og sjel kan man nok en gang legge i vei med de daglige sysler i sommerens overopphetede Spania.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler