Bakgrunnen for Vestgoternes innmarsj i Spania

To spørsmål ble hengende i luften etter forrige artikkel. For det første: ”Hvor kom de ifra og hvorfor fortsatte de vestover”? For det annet: ”Hva ligger det i dette ”å sette spor etter seg”? Hvilke spor teller mest, de fysiske eller de åndelige? De dominerende, store byggverkene, eller de fine små smykkene og kunstgjenstandene?

Tekst: Solfried Gjelsten

Man er fremdeles ikke helt sikre på hvor goterne kom fra, men det finnes sterke indisier på at de kom vandrende sørover fra Skandinavia og det nordlige Europa. Årsaken til at de la i vei kan rett og slett ha vært matmangel for en voksende befolkning. På veien sørover oppsto det alvorlige uoverensstemmelser som gjorde at de delte seg i to grupper. Den ene part slo seg ned vest for Svartehavet, og den andre delen øst for Svartehavet. Derav betegnelsene øst-, og vest-gotere. Skillet mellom dem var imidlertid ikke verre enn at de levde fredelig side om side helt til det skjedde noe uventet og forferdelig.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Hunerne kom stormende vestover og tok østgoterne praktisk talt på senga. De som ikke greide å flykte ble tvunget til å gå inn i hunernes hær, mens resten styrtet inn i vestgoternes leir med den skremmende nyheten. ”Hunerne kommer, hunerne kommer”! Det ble vill oppstandelse, de rasket med seg det de rakk og stormet vestover med hunerne i helene. Nå var gode råd dyre og bestemmelsen måtte skje fort: ”hvor skulle de ta veien”? Siden Romerriket var viden om kjent for sine store områder og sin rikdom falt det nokså naturlig å krysse grensen til imperiet. Hele 200 000 flyktninger krysset Donau og strømmet inn i det Øst-romerske riket ved Dacia.

Om de ikke akkurat ble mottatt med glede fikk de i alle fall et fristed av regjeringen den gangen på 300-tallet e.Kr.. En ting var imidlertid hva keiser Valens bestemte, en annen ting var hvordan lokalbefolkningen så på denne voldsomme innvandringen, de var nemlig overhode ikke særlig begeistret for fremmedfolket. Flyktningene ble trakassert på alle måter, bl.a. ble de budt hundekjøtt i bytte for slaver, og lignende mindre hyggelige ting.

En dag ble flyktningenes militære ledere bedt om å møte fram ved en stor samling fra begge leire for å diskutere forholdene mellom innvandrerne og lokalbefolkningen for om mulig å komme til en brukbar enighet. Vestgoterne øynet et håp og møtte fram under sin øverste leder Fritigern. Samlingen viste seg snart å være et bakhold som endte i en grusom massakre.

Bare et fåtall greide å flykte sammen med Fritigern, som svor en blodig hevn. Han var ikke lenge om å samle alle våpenføre menn til et krevende ”intensivkurs” i krigføring. Så snart Fritigern var fornøyd med sine undersåtter, dro de mot Hadrianopolis, litt vest for Istanbul, der keiser Valens og goterne møttes i et stort slag. Hele det romerske imperium var rystet, ikke fordi de var redd romerne ville tape slaget, men for den uhørte frekkhet å utfordre selveste Romerriket. Mot alle odds tapte likevel Romerriket dette slaget i 378, der selveste keiser Valens ble drept. Hovmot står for fall hetes det, og hadde bare keiser Valens tatt det litt mer med ro og ventet på assistanse fra Roma, hadde nok utfallet blitt et annet. Nå var det romerske imperium rystet i sine grunnvoller, men den nye keiseren, Theodosius, tenkte seg om og fikk en god ide.

Han forfattet en traktat som legaliserte goternes opphold i landet mot at de på sin side også holdt fred., en traktat som begge parter underskrev i full forståelse. Dette fungerte bra det, helt til Theodosius døde, men da ble det også slutt på freden. Goterne mente at traktaten var en personlig traktat som bare gjaldt så lenge keiseren levde. Nå var han død og goterne mente de var i sin fulle rett til å røve og herje av hjertens lyst. Slik de så det hadde de også mye å hevne med tanke på den ugjestmilde mottakelsen de hadde fått den gang de kom som flyktninger.

Theodosius etterlot seg to sønner som nå delte Det Romerske Imperium mellom seg. Honorius fi kk den vestlige delen av riket, mens Arcadius overtok den østlig delen. Keiser Arcadius viste seg snart å være minst like smart som faren Theodosius idet han simpelthen utnevnte goternes kong Alarik til landets øverste hærfører. Dermed ble det slutt på herjingene og freden med goterne var gjenopprettet. Derimot gikk det ikke fullt så bra med forholdet mellom de to keiserbrødrene, Honorius og Arcadius , begge ville nemlig være størst.

Til slutt skar det seg helt og keiser Arcadius bestemte seg for å sende Alarik med hele hæren mot Roma. Siden de fl este soldatene faktisk var gotere ble hæren nærmest regnet for en gotisk hær, og Arcadius kunne bare ”toe sine hender”. Siden alle i riket var fullstendig klar over hvordan det var gått i 378 under slaget ved Hadrianopolis, var det ikke rart om romerne skalv i knærne da goterne nærmet seg. Byens øverste leder, Stilicho, som var litt av en smarting, fikk en glimrende ide da han så at Alarik og hæren nærmet seg. Han samlet sammen store verdier og kunstgjenstander som han tilbød Alarik om han bare lot være å angripe byen.

Tilbudet ble godtatt, men istedenfor å samle troppene og dra sin vei, slik Stilicho hadde regnet med, valgte Alarik heller å slå leir utenfor byen på ubestemt tid. Med faste mellomrom kom han så med nye krav for ikke å angripe imperiets ”diamant”, og Stilicho betalte. Etter fl ere slike utbetalinger hadde romerne fått nok og satte foten ned. Dette hadde de simpelthen ikke råd til. Stilicho ble drept og nye utbetalinger stoppet. Dermed gikk Alarik til angrep, et angrep som har gått over i historien som Saqueo de Roma i 410. Det gikk hardt for seg selv om Alarik i det minste satte ett forbud: ”Kirker og kvinner skulle ikke røres”!

Ikke lenge etter denne herjingen av Roma, gikk Alarik hen og døde. Hans etterfølger Ataulfo bestemte seg da for å fortsette med hæren nordover og videre inn i Gallia. For å slippe en ublid forfølgelse understreket han overfor romerne at han helst av alt ville være deres forbundsfelle, og for å vise at han mente alvor, giftet han seg med halvsøsteren til Keiser Honorius, Gala Placidia. Ataulfo ble ikke akkurat mottatt med åpne armer i Gallia. Uro og oppstander var daglig kost så han likte seg dårlig og valgte snart å fortsette over til Spania. Til alles forbauselse valgte han her Barcelona som sitt hovedsete, og ikke Tarragona som den gang var Catalunias viktigste by. Samtidig bedyret han sine vennlige hensikter overfor romerne, som sikkert ønsket ham dit pepperen grodde uten å være i stand til å løfte en eneste finger til protest.

Langt på vei hadde nok Ataulfo rett i sin beundring for romerne, og han ønsket virkelig å lære både statsmannskunst og levesett av dem, selv om han i all hemmelighet også syslet med tanken på en aldri så liten utvidelse av territoriet sørover. Romerriket var på den tiden allerede så svekket at en slik utvidelse neppe ville by på den helt store innsatsen fra goternes side. Nå var ikke goterne verdens beste venner bestandig, og uvisst av hvilken grunn ble Ataulfo en dag simpelthen myrdet.

Lenge varte det heller ikke før hans etterfølgere fl yttet hovedstaden til Toledo, der den ble helt til araberne kom inn i landet. Det som etter ca 300 år til slutt tok knekken på goternes styre var ordningen med det valgte kongedømme, som åpnet for arabernes innmarsj og erobring. I ettertid har vi fått vite utrolig mye om romertiden i Spania, og også mye om arabertiden, mens opplysninger om goternes tid får vi vanligvis vite svært lite om. Er det rart om vi spør oss selv om denne tiden under gotisk styre var helt uten betydning for landets utvikling?

For det første kan vi slå fast at goternes beundring for romerne førte til at de på alle måter forsøkte å å fortsette i samme spor som romerne selv. Takket være goterne fortsatte derfor romaniseringen i bortimot tre hundre år etter av romerne selv hadde måttet forlate landet.

For det annet fikk de samlet praktisk talt hele den Iberiske Halvøy under ett styre og en religion. For det tredje etterlot de seg helt særegne kunstskatter i en stil infl uert både av ideer fra barbarenes egen bakgrunn og fra den spanskromerske tradisjon.

Når det gjelder kirker, har man kun bevart noen ganske få og mer avsidesliggende bygg i en stil som på ingen måte kan måle seg med de senere praktbygg i gotisk stil. Men selvfølgelig må vi huske på at de fi neste byggverkene innen kirkekunsten lå i de store byene og ble revet for å gi plass til moskeer.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2011.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler