Atomveien til cavaland N330

Nasjonalveien 330 kan med rette kalles en vei med mange bar, intenst trykk skaper både energi og mye glede i form av atomkraft og Cava produksjon. Vi skal kjøre fra Almansa, via Confrentes og Requena til Teruel. Bli med på den første delen…

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

For å nå frem til starten av dagens rute velger vi den raskeste veien. Vi kjører motorveien fra Alicante mot Madrid, gjennom Vinalopó dalen, forbi Elda, Villena og Caudete før slottet i Almansa tegner seg mot himmelen der det klorer seg fast på en klippe og markerer utgangspunktet for vår tur. Det er blitt et par timer siden frokost og på spansk vis vil en “almuerzo” gjøre seg for kropp og sjel. Almansa er en fin liten by som poserer for sine forbipasserende med det karakteristiske slottet sydvest for motorveien til Madrid.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Byen er en typisk doven spansk by med 25 000 innbyggere og er mest kjent for et stort slag 25.april 1707, slottet som er verdt et besøk, og ikke minst sin verdenskjente gitarproduksjon. Det er nemlig gitarer herfra som er den genuint spanske om du spør en fra byen, og anerkjennelsen når inn i mange edle gitarkretser langt fra denne lille byen.

Denne lille lunsjen, tostado con tomate, caf’é solo og noen livgivende dråper vann i, omgivelser med dominospillende oldinger i skyggen av trærne har gitt næring til å ta fatt på reisen mot den musserende vinens gyldne rike i DO Ütiel/Requena, nasjonalvei 330! Muligens ikke samme svung som “Route 66” men ganske så variert allikevel, skal det vise seg. Veien går gjennom enorme vinmarker og jordbruksområder, landskapet er typisk spansk ganske lenge, i alle fall som jeg vil si det hvis jeg slettes ikke tenker meg om. For når jeg sier det betyr det jo egentlig at tingene er litt kjedelige, at de liksom ikke betyr så mye, og riktignok er det litt småkjedelig på denne veien til å begynne med, men det er jo ikke egentlig typisk spansk… Nok om det, etterhvert blir terrenget mer kupert, vi passerer den ene traktorern etter den andre, gubbene på moped med sigar i kjeften blir hyppigere, benkene under skyggefulle trær i den ene landsbyen etter den andre fylles opp av engasjerte menn og et annet sted mer stillfarne sorte enker. Dette preget blir tydeligere og tydeligere desto lengre man kommer mot byen Teruel ved reisens ende.



Plutselig dukker det mistenkelige skyer opp i det fjerne, to tykke tåkedotter som sløvt stiger mot den spanske blå himmelen. Nesten med en magisk makt stiller tårnene opp nederst i dalen, “The valley of the doomed” kunne man fristes til å tenke, forlatt alene i øde marken med to atomreaktorer som først
og fremst gir liv til folkene her inne. På norsk maner føles atomkraften mektig og overveldene, men et raskt blikk på terrenget gir i alle fall fred for at en tsunami kan komme og skape flodbølger innover de grå skorstenene.

Cofrentes er som spanske landsbyer flest. Som om den trosser utviklingens masakre av denne vakre dalen med elven Jucar som har passert den ene vakre byen etter den andre på vei ned til Middelhavet, ligger Cofrentes der som den alltid har gjort. De brune stenene som er hentet fra dalen for å bygge byen, de smale gatene, folkene, alle er de samme og ingen ser noe mer gudsforlatte ut enn noen av de andre, som mange landsbyene jeg har besøkt i årene i Spania.
Her råder freden mye mer enn på vestlandet i Norge hvor enhver angstfyllt vestlending skotter med gru på regndråpene som så ofte faller og ber en stille bønn om at Sellafi eld ikke har prunget lekk ennå.

Etter et par wienerbrød fra den lokale “pasteleria” fortsetter vi oppover alle svingene, oppover mot vinland, mot ett av våre aller beste nærliggende
vindistrikt, Ütiel Requena. Ikke før når vi toppen av veien etter minutter med kvalmende svinger og en mektig utsikt over skog og fjell, før de første vinstokkene ønsker oss velkommen med sine spirende blader. Etterhvert går svingene igjen over i sletter med lange, rake strekninger og etter noen minutter dukker en spennende by opp, Requena. Byen er den eldste i Valencia regionen, etablert 1500 år før Kristus av en greker med navnet Tharsys.

Her er det på tide med litt god lunsj, den ekte spanske “comida” fortært i den fantastiske gamle bydelen i Requena. Byen er sjarmerende vakker, med sin lange aveny med marked hver lørdag. Gamle byen har som alltid i dette landet smale, trange hyggelige gater med tutende lokalfolk som fyker gjennom smugene så unger, hunder og katter skvetter. Bare vi turister er dumme nok til å nøle og med et irritert smil blir vi tutet og bærtet på til vi skjønner alvoret. Vi må vekk, inn til muren og kalkmale ryggen på jakken, be en stille bønn om at tærne akkurat ikke er for langt fremme, mens gubben passerer på vei til sin egen “comida”.

Inne på torget blir det lunsj, kirken vi akkurat passerte er sørgelig trist med forvitrede skulpturer og ornamenter som ikke tåler årtier med sur nedbør.
Kikker vi til andre enden av torget over hustaket ser vi en kirke som det er enda verre fatt med, den er en ruin, sørgelig vakker med blomster stikkende
ut av forblåste taksteiner. Gamlebyen er virkelig sjarmerende forfallen, ikke preget av utenlandske romantikere med fete lommebøker. Vinen og maten
på torget smaker fortreffelig, og i takt med vinens virkning, blir beslutningen om en overnatting tatt.

Under torget skal det vise seg å skjule seg enda større hemmeligheter. Tvers ovenfor torget åpner etterhvert museet sin dører etter siestaens velgjørende virkning. Unge guider gnir søvnen ut av øynene, skuer mot himmelen og konstaterer at vi slettes ikke er de eneste som venter på at klokken skal bli fem-seks minutter over den annonserte åpningstid slik at museet kunne åpne. Vel innenfor får vi en rask informasjon før guiden trekker oss ned i grottene. Her nede har det vært et helt samfunn, her har folk overlevd beleiringer og kriger, her har man lagret lik under svartedauen, her har vinbøndene laget vinen sin og her har man hatt kornlagre, skole, kjøkken ja til og med et underjordisk kapell.

Vel oppe i dagslyset fortsetter vi vår utforsking av byen. Landsbyfolket har trukket inn til byen for å få tak i det de må ha, lokalbefolkningen skynder seg i de hektiske ettermiddagstimene butikkene har åpent, mens vi prayer en taxi og kjører til vingården “Pago de Tharsys” like utenfor byen. Her møter vi vinbonden Vicente Garcia, som med stolthet viser oss omkring. Cava som lages manuelt på ekte vis, for så å dekoreres med greskinspirerte keramikk medaljonger, røde, hvite viner med druer fra egen mark, destilleriet hvor kobberfatene stråler nypusset og blanke mot oss. Vi får smake, vi får hygget oss, snakket om vin, snakket om kjærlighet til druens frukt, innhøsting og alt annet som man så lett kan la seg rive med av i lykkerusen.

Første delen av den nasjnale hovedvei er oppdaget, erfart og arkivert i hjertet og hjernen, om aftenen gjenstår nok et deilig måltid før man tung av vin og opplevelser legger hodet på puten i det lille gjestgiveriet. I morgen er det tid for nye opplevelser….