Arveavgift i Spania – Løb ej af dig dine sko!

Arveplanlegging er ikke noe nytt fenomen. I Norge er det stor industri, særlig for advokater. I det siste er jeg blitt bombardert med publikasjoner om hvor grusom den spanske arveavgiften kan bli, og om hvordan man kan utvanne den ved flereie/ sameie med sine barn, kjøpe boligen i sine barns navn etc. Og mange nordmenn går skoene av seg i forsøket på å spare slik avgift.

TEKST ERIK SAUNES/ADVOKATFIRMAET SCANLAW I ALFAZ DEL PI LISENS NR. ICALI 6400 MNA

Jeg synes, for å ta konklusjonen først, at man ikke ukritisk skal sette sin spanske eiendom i sine barns navn. Det kan være en god løsning, men det kan også være en dårlig løsning. Man bør derfor vurdere sin sak ganske nøye. Som i praksis innebærer å søke om råd fra kompetent hold.

Perspektiver
Der den spanske arveavgiften rammer særlig drøyt, er der hvor det er få arvinger, og hvor slektskapet mellom arving og arvelater er fjernt eller ikke-eksisterende. For eksempel: Dersom Ole har en verdifull eiendom og testamenterer den til sin tremennings sønn, blir det ikke noe fribeløp på arvingen, og arveavgiften multipliseres med to. Her kan arveavgiften bli ganske stygg. Og for mennesker i en slik situasjon, kan det være lurt å se seg om etter alternativer.

Men for de fleste av oss egner slike eksempler seg mest til å spre skrekk og ubehag og søvnløse netter. Ofte uten grunn. For de feste gjelder at de har
livsarvinger. Da blir regnestykket et helt annet. Og ofte heller ikke så galt. Det mest praktiske eksempelet er der hvor et ektepar har to felles barn og eier en bolig her til f eks 200 000 euro. Dersom foreldrene er bosatt i Valencia-regionen ved sin død, og de to barna bor i Norge, kan arveavgift pr barn i slike tilfeller gjerne bli i området 1000-2000 euro pr livsarving, ektefellen holdt utenfor.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

For det første er da avgiften til å leve med, og for det annet er det ingen grunn
til å løpe skoene av seg i forsøket på å unngå den. Tenker man seg at både foreldre og barn bor i Norge, er livsarvingenes fribeløp mindre, og de får under
samme eksempel en avgiftsbyrde på ca 3000 – 3500 euro hver. Som jo også er til å leve med.

Der ektefellen arver alene eller sitter i uskifte, blir det første tilfellet over
– begge bor i Valencia-regionen – nærmest uten avgift for ham/henne. Det vil si skattefritt. Der de begge bor i Norge, blir avgiften straks litt sterkere kost; mellom 8000 og 9000 euro. Men likevel. Så kan man tenke seg mange mer kompliserte konstellasjoner enn ovennevnte, og hvor verdier og regnestykker blir annerledes. Den spanske arveavgiften er byråkratisk og detaljert bygget opp. Det er ikke plass til å beskrive alle detaljene og mulighetene her. Mitt poeng er likevel at det gir mest mening først å omtale de tilfeller som det er flest av, nemlig arv til den nærmeste familie. Og der er tross alt den spanske avgiften ofte
til å leve med, stort sett.

Og så må man huske på at man i dag ikke vet noe om hvordan arveavgiften ser ut om 10-20 år. Den kan være som i dag, eller den kan være helt forskjellig. Man kan derfor komme til å planlegge seg helt bort.

Ser man på andre aspekter enn de rent skattemessige, skal man særlig huske på at et sameie ikke nødvendigvis er problemfritt. Så lenge alle er venner og alle vil det samme, er et sameie uten problem. Men det at man er i familie, er ingen garanti for et lykkelig sameierskap; noen ganger ryker man uklar med sine barn. Eller sine søsken. For ikke å snakke om forholdet mellom særkullsbarn og opphavets nye ektefelle, som kan bli særdeles betent. Noen vil bygge på, andre vil ikke. Noen vil selge og reise hjem, andre vil beholde. Noen vil kjøpes ut. Man blir ikke enige om hensiktsmessig bruk. Dette kan skape store praktiske problemer. Og ende i det som på godt norsk heter “forferdelse”.

Enklere blir det ikke om man har satt hele boligen på sine barn. Kommer ting på spissen, er det de som sitter med bukten og begge endene. Og det kan bli riktig utrivelig til tider. Dersom man går inn for å eie med sine barn, bør man etter min mening vurdere det sistnevnte først; hva er de potensielt praktiske sorger og problemer med et sameie med mine barn/hennes barn/våre barn? Hvor langt kan vi trygge oss ved en underliggende avtale om f eks salg? Når man har klarlagt slike ting, kan man vurdere de økonomiske konsekvenser ved arv på den tradisjonelle måten. Først etter dette bør man ta en beslutning.

Å se seg blind på arveavgift som begrunnelse for å eie med sine barn, eller sette hele boligen på dem, er i mine øyne ikke særlig lurt. Det kan bli en dyr fornøyelse. Og det er en viss sjanse for at den som får størst glede av dette, er advokaten.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler