Arv og skifte etter avdød nordmann i Spania del 3

Bifrost Advokater skal i en artikkelserie se nærmere på forholdene rundt arv og skifte for nordmenn som dør i Spania. I forrige nummer så vi på noen av grunnreglene for skiftet i Spania. I dette nummeret skal vi se på uskifte. Dette er artikkel nr 3 i serien

Tekst: Thomas Rønning www.bifrostlaw.com

Som nevnt tidligere er det norsk lov som gjelder for arv- og skifte etter nordmenn i Spania, fordi statsborgerprinsippet og ikke bostedsprinsippet brukes i Spania, jf art. 9 i sivillovboken.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Ergo er det norsk arvelov, herunder uskiftereglene, som skal legges til grunn. Av ulike årsaker har det utviklet seg en praksis om at spanske myndigheter, til tross for dette, ikke godtar norske uskifteregler fordi disse reglene tilsynelatende støter an mot f.eks. spanske skatteregler og spanske regler om tinglysning mm. Da velger spanjolene å la egen spesiallovgivning gå foran art. 9 i Sivillovboken. I forrige nummer så vi på en del eksempler på hvordan norske ektepar «omgår» denne praksisen.

Lengstlevende ektefelle kan bla. gjøre:
Løsning a): La avdødes andel av boet stå uskiftet til lengstlevende selv dør (ikke å anbefale fordi i strid med lov). Se forrige nummer.

Løsning b): Skifte avdødes andel med rettslig grunnlag i uskifteattesten fra Norge og overføre 100 % av eierskapet til seg selv (lengstlevende ektefelle). I Spania er dette å anse som arv til lengstlevende, det utløser arveavgift, og vedkommende blir eier ikke bruksrettshaver av avødes andel. Lengstlevende kan gjøre det samme hvis han har et spansk testament hvor han er utnevnt til enearving.

Løsning c): Skifte avdødes andel med grunnlag i testament og norsk lov/norsk skifteattest og overføre eiendomen til seg selv og de andre arvingene (vanligvis barn/barnebarn), eventuelt i kombinasjon med å forbeholde seg selv en livsvarig bruksrett.

Løsning b) er ok og brukt av mange. Fordelen er at lengstlevende får full råderett over eiendommen i Spania, og oppnår sånn sett det samme som uskiftereglene ville gitt ham i Norge: full disposisjonsrett over førstavdødes andel av felleseiet. L e n g s t l e vende trenger derfor ikke be barna om tillatelse til å selge, ta opp lån eller gjennomføre andre disposisjoner i ettertid. Uskifteattesten har mao. blitt brukt til å skaffe eierskap. Som nevnt før, dette er åpenbart i strid med arveloven og uskiftereglene i Norge, men det er i praksis blitt godtatt at uskifteattesten har denne funksjonen i Spania.

Som også tidligere nevnt: Det er umulig å få overtatt arven i Spania i «vanlig norsk uskifte», og tro at man får tinglyst dette på en slik måte at man kan fritt disponere over eiendommen uten barnas samtykke. Ulempen med løsning b) er at den arveavgiftsmessig er lite gunstig, bla. fordi arveavgiftsgrunnlaget og fradragene kun fordeles på èn person istedenfor flere, og fordi det blir beregnet arveavgift 2 ganger på samme arv (arveavgift for barna i neste runde, samt arveavgift for lengstlevende i første runde). I Norge må jo som kjent ikke lengstlevende betale arveavgift for å sitte i uskifte, fordi det ikke anses som et skifteoppgjør. Løsningen passer derfor best for de som er mest opptatt av å beholde full råderett og ikke være avhengig av barnas samtykke.

Løsning c) er en løsning som også er ok og brukt av mange. Forskjellen fra løsning b) er i første rekke at det kommer inn flere på arvesiden. I praksis er løsningen uforenlig med uskifte, og innebærer at førstavdøde skiftes. Lengstlevende vil da i praksis arve en del av førstavdødes andel, sammen med barn og eventuelle barnebarn (hvis satt inn i testament). Dette er som nevnt gunstig arveavgiftsmessig, men gjør at det kan bli vanskelig å selv bestemme 100 % hva man skal gjøre med eiendommen i Spania. Eiendommen blir i sameie mellom lengstlevende og de andre arvingene.

Løsningen passer derfor best for de som har et svært godt forhold til barn og barnebarn (og svigersønner/døtre), og som ikke frykter at de skal bli «husmenn» i eget hus, og som derfor ønsker å prioritere avgiftsbesparelse. De som liker løsning c) bør vurdere å sette inn barnebarn direkte i testamentet, i hvert fall hvis disse er myndige. Da kan det fort bli bortimot 10 eiere av huset i Spania, men arveavgiften blir jo antakeligvis på null. En annen fordel med løsning c) er at barna vil betale mindre avgift når lengstlevende selv dør i fremtiden, fordi en del av arven er allerede skiftet, og avgiftsgrunnlaget vil være betydelig mindre.

I en vanlig uskiftesituasjon hvor hver av ektefellene eide en halvpart av eiendommen i Spania, er lengstlevendes rett til å fortsatt bo i huset ikke noe problem. Som eier av en halvpart kan jo vedkommende, helt uvhengig av arv og uskifte, bortsette å bruke eiendommen. Det er derfor som regel unødvendig å tinglyse en bruksrett, men det kan ha sin funksjon hvis brukeretten tinglyses over 100 % av eiendommen (dvs. at man tinglyser en bruksrett over begge halvdelene), fordi da kan ikke eierne av den andre halvdelen (barna dine) bestemme over eiendommen før du selv er avgått ved døden. Det har også betydning hvis lengstlevende ektefelle ikke sto som hjemmelshaver til eiendommen. Da bør en bruksrett tinglyses som beskyttelse for vedkommende.

Det er grunn til å påpeke at det er spansk sameielov som gjelder for sameiet i spansk eiendom. Det finnes muligheter for tvangsutløsning, forkjøpsrett mm., som ikke er helt ulike reglene i den norske sameieloven. I noen slike sammenhenger kan det kanskje være en enda bedre idè å kjøpe eiendommen via et eiendomsselskap og fordele aksjene til de familiemedlemmer man ønsker skal kunne eie og bruke eiendommen.
Det som står ovenfår er naturligvis bare en overfladisk fremstilling av enkelte muligheter. I arveplanlegging må man gå konkret til verks og bruke kompetente rådgivere. I neste nummer skal vi gå dypere inn i reglene om arveavgift mm.

Les også del 1 og del 2 av temaet Arv og Skifte etter avdød nordmann i Spania.
Del 1 – Arv og skifte etter avdød nordmann i Spania
Del 2 – Arv og skifte etter avdød nordmann i Spania

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2012.