Anoreksia Nevrosa – Djevelen

Ubehandlet kan anoreksi bli en livstruende sykdom med en dødelighet på 5-10 %. De dør av forstyrrelser i elektrolyttbalansen i blodet og dehydrering. Dette gir en hjertestans.

Anoreksi er et gresk ord som direkte oversatt betyr ”uten appetitt”. Men dette er et misvisende begrep, påpeker Finn Skårderud forsker og psykiater som i løpet av de siste årene har han hatt mange anorektikere til behandling. Man vet pr. i dag ikke med sikkerhet hva som er årsaken til anorexia nevrosa. Man kan være disponert for å få sykdommen.
Når den utløses, skjer det forandringer i hjernen vår, og det er registrert mangel på noen hormonsubstanser i hjernen. Bl.a. påvirkes produksjonen av serotonin og melatonin. Det skjer en slags personlighetsforandring.. Personens oppfattelse av egen kropp endres drastisk.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Anorektikerens virkelig-hetsbilde blir fordreid på en måte. Kommer anorektikeren opp i normal vekt igjen, vil hjernen virke normalt igjen og personen blir slik den var – før den vippet over i anoreksi. Det er flere andre innfallsvinkler til sykdommen. Mange tar for eksempel utgangspunkt i at dette primært er en psykiatrisk lidelse, men noe endelig fasitsvar finnes ikke i dag.

Det viser seg at mange jenter og noen menn med anoreksi faktisk har ganske god appetitt. Det som imidlertid er felles, er at de alle sammen søker seg mot tynnhet og at de frykter mat.
Dette er en farlig utvikling, for etter hvert som tiden går, kan de miste hele kontrollen over sine tanker og følelser når det gjelder kropp og ernæring.

For en person med spiseforstyrrelse kan kroppen ha blitt et språk for å skape identitet og kontroll, samt takle følelser og livsproblemer. Personer med spiseforstyrrelser har ofte lav og svingende selvfølelse og kan oppleve å ha dårlig kontroll over deler av livet. Kontroll over mat og egen kropp kan for noen være et forsøk på å oppnå følelsesmessig kontroll og bedre selvfølelse.

Det er ofte vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en person med spiseforstyrrelse og å vite hvordan lidelsen skal forstås. Spiseforstyrrelsen i seg selv er preget av motstridende og blandede følelser. Ofte vil personer både hjelpes og ikke hjelpes, hjelp oppfattes som truende men samtidig nødvendig. De er sterke og samtidig svake.
Denne ambivalensen gjør veien til behandling, eller annen form for hjelp, lang for mange med spiseforstyrrelser.
Noen mennesker har større sannsynlighet for å få anoreksi enn andre, de viktigste risikofaktorene er:

* Å ha lavt selvbilde
* Misbrukt eller lignende
* Å ha mentale helseproblem som depresjon, angst eller tvangstanker
* Å være konkurransemenneske
* Perfeksjonist til fingerspissene og godtar intet annet enn perfekt
* Blant fotomodeller, dansere og idrettskvinner er fore-komsten spesielt høy.

Det at et menneske på en ungdoms skole eller barneskole kaller deg tykk en eller to ganger, gjør ikke at en blir en anorektiker. Anoreksi som skrevet ovenfor kommer ofte av et underliggende problem eller en hendelse i livet som gjør at man begynner å ta skrittet til å se hvor langt man kan gå før man ja… kroppen ikke takler mer. En anorektiker takler intet annet enn at alt er perfekt, når det gjelder kropp, utseende, prestasjoner og ikke minst vise verden der ute at jeg har kontroll!

Problemet er bare at man nettopp ikke har kontroll, dette er det som gjør denne sykdommen så grufull farlig. Du tror du har kontroll, men du vet du ikke har det samtidig – men den styrken det gir å se om en nå klarer å balansere vekten slik at man ikke må sondeernæres (fores med mat gjennom en slange), innlegges sykehus for væske ovs. er enormt sterk.
Samme som følelser, når man ikke spiser blir man følelsesdød. Man føler ingen ting lenger, sier noen til deg at du er syk eller tykk, ler du inni deg og vet de lyver. Om en har blitt anorektisk som ung og en har f. eks fått barn, betyr ikke dette barnet noen ting. Du er jo ikke blind, du ser jo selv hvordan du ser ut i speilet – og speilet lyver vel ikke?!

Kan skrive en liten historie her.. om du tenker deg ditt hode, det er delt i to. På den ene siden sitter du og på den andre siden sitter en ”djevel” (anorektikeren). Når man er anorektisk er det djevelen som styrer hele ditt hode, du er der – men du er passivt til stede. Du vet du dør om du ikke spiser, du hører leger, familie og alle de du er glad bønnfaller deg om å ta i mot hjelp, du ser de du elsker over alt på jord gråte, du ser din egen familie totalt splittet og allikevel klarer du ikke å spise eller ønske å bli frisk. Har man fått sykdommen som ung og man har fått barn, betyr dessverre dette lille underet overhodet ingenting. Du vil selvfølgelig ikke død, men du føler deg udødelig – så hvorfor skal en da lide enda mer enn man alt gjør for å se om man kan bli frisk..

For en person som aldri har vært involvert i den anorektiske verden, eller kjenner noen som sliter med spiseforstyrrelser er det så å si umulig å forstå. Jeg tror faktisk man må ha vært anorektiker eller pårørende for å forstå hvor syk, veldig syk denne diagnosen som kalles anoreksa nevrosa er. Man kjemper en dagelig kamp, en kamp om alt. Man setter på seg fasader (masker) for å vise verden hvor sterk man er, at man har full kontroll, men bak fasaden renner tårene konstant, man hater seg selv, skammer seg for at en har så liten selvkontroll og dessverre skammen for at man faksisk er syk. Alle som er anorektikere vet de er syke, kanskje ikke med en gang – men når sykdommen tar overhånd så vet man – men man har ikke krefter eller styrke til å kjempe.

Hvorfor kjempe når man hater seg selv at man heller vil dø? At man faktisk sulter seg i tolv dager før suget etter maten slipper, man torturere seg selv før slutfølelsen endelig slipper. Man har mest lyst til å spy bare man ser seg selv i speilet, for du får ikke engang plass i speilet når du ser inn der med dine egne øyne. Så igjen fortell meg, hvorfor skal man gå i behandling for å godta seg selv når man vet at man er et null….

Det verste er at når man er så anorektisk er det en trygg følelse, husk mange anorektikere har vært syke i mange år – det er en trygg stemme i hodet som vi hører på (tror vi). Den andre siden kjemper også, den som er ”deg”, den ønsker noen kunne bundet deg fast, fått deg frisk og ja – rett og slett ikke ha det vondt hvert eneste minutt hele døgnet. Men den er redd, veldig redd. For når man er anorektisk er det er utrolig lang vei å gå for og bare klare å akseptere seg selv igjen og bygge opp den som er ”deg”.

Man må gå opp i vekt, noe som en anorektiker føler som totalt mislykket og uholdbart, man må kjenne på de følelsene som gjorde at du i det hele fikk diagnosen som pent sagt gjør livet ditt til et helvete. Når man først har levd med denne sykdommen i mange år, blir det å innta mat et stort problem – psykisk som vel som somatisk. Man blir rett og slett dårlig fysisk. Kroppen går hele tiden på de små reservelagrene de har når de først får noen få mat smuler, så derfor behandlings opplegg innebærer kostplaner fra 1 og opp til 7 som er hva et frisk menneske inntar av mat.

Det er utrolig viktig at personer som sliter med denne sykdommen kommer seg i behandling, utfallet kan være katastrofalt om man ikke blir ”tatt inn i systemet”. Er det noen du kjenner som har disse symptomene – ta kontakt med lege, denne sykdommen har dessverre gjort at jeg i alle fall har mistet litt for mange gode venner…
Er man pårørende og har en mistanke om at et familiemedlem sliter med anoreksi, spiseforstyrrelse er det meget viktig at man heller søker hjelp med organisasjoner som vet hvordan dere kan bli hjulpet.
Det samme til dere ungdom, om en har en venninne/venn som forandrer sin atferd til noe som ligner spiseforstyrrelse ta kontakt med dens foresatte og igjen støtteapparatet.

TIL DEG SOM SLITER MED ANOREKSI:
Innrøm ditt spiseproblem og be dine kjære om deres støtte, husk dette er en sykdom og ingen skam ennå jeg vet du føler det! Utdann deg selv på sunne og usunne vekttapmetoder, og oppdag din passende vekt (BMI). Sjekk støttegrupper, både online og lokalt. Søk atferdsterapi, det vil gi deg et innblikk i hvorfor du har blitt anorektisk og hvilket tankemønstre du trenger å jobbe mot for å endre at sykdommen eskalerer. Finn de beste behandlingsanleggene for deg.

FORSLAG: IKS.
Er en organisasjon som kan hjelpe deg videre som både pårørende og pasient.
IKS er en selvhjelpsorganisasjon, når du kontakter dem treffer du alltid en kvinne som har personlig erfaring med spiseforstyrrelser. Alle som arbeider i IKS har taushetsplikt.

Tlf til IKS sin støttetelefon er: 004722940010 eller man kan sende en epostt til: post@iks.no www.iks.no

Ta kontakt med IKS ellers så ville jeg sterkt anbefale at pasientens lege kontaktes så rakt som mulig. Jo raskere man kan få hjelp – dess mye større sjanse har man får å få et verdig liv og ikke et liv som ligner som å bo i helvete!
Spiseforstyrrelser er ikke noe en vokser av seg, men et alvorlig problem som en trenger hjelp til å komme ut av..

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2011.