Alteas gullkuppel den russisk ortodokse kirke

Vi som bor på den nordlige delen av Costa Blanca har fulgt med hvordan bygget ble reist, spekulasjonene var mange om hva dette skulle bli. Det startet med tømmer, minnet litt om norsk byggestil. Deretter gullspirer og gullkupler lignende Moskvas arkitektur. At dette skulle bli Spanias aller første russisk ortodokse kirke hadde vel ikke streifet noen.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG-NIELSEN

Ved nærmere ettertanke var det vel et naturlig valg av plassering, siden det bor hele 7000 russere i området, de flest i nettopp Altea Hills. Denne type kirkebygg er karakteristiske for den nordlige delen av Russland, og bygges av treverk fra Urales-området. Kirken har fem gullkupler 33 meter over bakken. Inni kirken finnes et gresk kors og et alter, for øvrig laget i Valencia.

Kirken er bygget og finansiert av den russiske familien Botska. Rykter skal ha det til at det er den russiske mafiaen som står bak. Mystikken får meg til å oppsøke kirken en søndag formiddag. Utenfor står det mange biler. Bilparken er helt alminnelig, ingen sorte biler med mørke vinduer. Ingen bodybuildere med gullsmykker og pilotsolbriller. Pulsen slår roligere når jeg går over plassen mot kirken.

Kirkekaffe og sosialt samvaer
Utenfor løper barna og leker. Jeg ser noen kvinner som gjør i stand kirkekaffe i det uferdige menighets- og kontorhuset ved siden av det praktfulle bygget. Fasaden har fått sitt ikon av Erkeengelen Mikael, arkangel San Miguel, gullspirene glitrer i solskinnet og inngangsdørene har flotte utskjæringer som står på vidt gap for å skape sirkulasjon. Så langt er det nesten som å nærme seg den Norske Sjømannskirken en vanlig søndag.

Jeg tar sikte på hoveddøren. Døren er nesten ikke til å komme inn gjennom, kirken er fylt til randen og gjennom dørene høres nydelig ortodoks sang. Jeg glir forbi den tykke mannen som står med ryggen til, fomler med å korse meg på riktig vis og sniker meg inn i et hjørne. Det er ingen benker i kirken og det skal det heller ikke være, alle menneskene står oppreist. Det er hele tiden bevegelse i forsamlingen. Presten gjennomfører ritual etter ritual, og forsamlingen mumler liturgien tilbake. Alle er ydmyke i alle sine bevegelser, kvinnene bærer typiske østeuropeiske tørklær på hodet. Rommet er fylt av røkelse og stearinlysduft, og de to-tre som synger messen fyller rommet med vakker flerstemt sang.

Ortodoks tradisjon
Allerede drøye hundre år etter Kristi død begynte et skille i kirken og ganske snart hadde man en todeling i vestkirken den romersk-katolske med bispesetet i «Den evige stad» og østkirken med sitt gresk-ortodokse bispesete i Konstantinopel, dagens Istanbul. Hierakiet er med patriarken på topp, dernest kommer metropollitt, erkebiskop, biskop, prest og diakon.



Prestene er i motsetning til katolikkene, fritatt sølibat, men det gjelder ikke for biskop og oppover. Den russisk-ortodokse kirke har sin opprinnelse så sent som 988, da fyrst Vladimir ble kristnet. Ikoner er veldig viktige for kirken, som ikke har helgener. Symbolene, håndbevegelser og mange detaljer fremkommer i ikonene som er malt etter strenge forskrifter og tradisjoner. Det er nettopp tradisjonen som ved siden av bibelen er den ortodokse kirkes særpreg. Kirkens oppbygging er den samme over hele verden, med døpefont ved inngangsdøren, kirkeskipet hvor alle står og en skillevegg til “det aller helligste”, ikonostasen, hvor presten forretter på vegne av menigheten. Dette er en ikonvegg og ikonenes betydning er ikke bare av symbolsk karakter, de har direkte innflytelse i menighetens og dens medlemmers liv. Derfor tennes det lys for både det ene og det andre, ikonene kysses og tilbes, og enhver bevegelse har sin symbolske verdi.



Inntrenger
Det er derfor jeg blir stående som en fremmed med mitt kamera i et hjørne. Alt foregår på russisk, stemningen er mystisk og alle er preget av alvoret. Kirketrappen har ledet meg inn i en helt annen, fremmed verden. Jeg løfter forsiktig kamera, uten blitz, i håp om at jeg skal kunne formidle noe av dette til leserne. Ingen legger merke til det lille pipet som kommer fra kameraet da utløseren trykkes ned. Jeg ser meg forsiktig omkring og føler meg som en forbryter i det spesielle miljøet.

Bønnelistene har vært lange og i nesten 15 minutter har mannen på galleriet messet sine monotone bønner ut. De fleste har forlatt kirken og gått over i menighetshuset. Jeg kikker rundt på alle gjestene, gjennomsnittsalderen er lav, nesten ingen er over 50-60 år og det er masser av barn. Det er med en viss undring jeg setter meg i bilen og forlater kirken. At tradisjonen er like viktig som troen har jeg virkelig fått oppleve. At det ikke bare er nordmenn som har behov for et lite stykke av sitt hjemland har jeg også sett.

Spørsmålet om hvor pengene kom fra, om det er mafiaen som står bak, har blitt mindre viktig enn det var før jeg besøkte kirken. Kirken er flott, den står der og den er blitt det viktigste i mange russeres liv i Spania.

Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler