Almohadene møtte til slutt “veggen”.

Våpenhvilen var brutt og Almohadene var så absolutt på krigsstien. Alle de kristne som nå kom under deres herredømme, fikk kniven på strupen: enten konvertere til islam eller miste hodet, eller i beste fall bli utvist på livstid. Var det rart om praktisk talt alle, både kristne og jøder, konverterte til det forhatte islam? Det sier litt at da Fernando III erobret Sevilla etter 15 måneders beleiring i 1248, fant han ingen kristne der som kunne overta ansvaret for styringen av byen. Om disse ny-muslimene senere gikk tilbake til kristendommen, sier historien ingen ting om.

Tekst: Solfried Gjelsten

Tross alt var det noe begrenset hvor langt Almohadenes overvåkning rakk, og i en del utkantstrøk våget de kristne likevel å holde på sin egen religion. I byene derimot, fikk de ikke engang holde fast ved sine tradisjonelle fiestaer. Overfor jødene, som faktisk hadde hjulpet muslimene under erobringen i 711, var de enda mer nådeløse. Jødene ble til og med beordret å kle seg i noen store og uformelige, svarte gevanter for riktig å ydmyke dem, og med noen store hatter som hele tiden seg langt ned over ørene og øynene deres.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

En av dem som virkelig led under deres forfølgelser var den jødiske legen Maimonides ( 1135-1204). Han ble så trakassert at han til slutt greide å flykte fra landet med hele sin familie til Egypt, der han etter kort tid avanserte til leder for jødene. Ikke bare det, men han ble også en aktet filosof som av alle ting engasjerte seg i kvinnenes stilling i samfunnet. Jeg vil tro han var den aller første feminist! Merkelig nok fikk han mer enn medhold i sitt syn på kvinnen av den muslimske filosofen Averoes, (1126- 1198). Begge mente at kvinnen, i likhet med mannen, var et menneske som var verdt langt mer enn bare å bli brukt som “avlsdyr”, slik skikken var den gangen. Rart å tenke på at et radikalt kvinnesyn så dagens lys allerede for over 800 år siden.

Ikke-angrepspakten, som var inngått mellom Almohadene og de kristne, ble brutt av de kristne, og den totale krig mellom partene var et faktum. Det påstås at al-Mansur greide å tromme sammen en hær på 300 000 mann, altså langt mer enn hva de kristne kunne stille opp med. Forskjellen på de to hærene var imidlertid ganske markant, selv om muslimenes antall antagelig er noe overdrevent. Al-Mansurs hær var bygd opp etter et gammelt stammeopplegg som omfattet både nomader, berbere, tyrkere og kurdere m.fl., og var helt basert på fotfolk. Alfonso VIII`s kristne hær kunne rett nok ikke konkurrere med muslimene når det gjaldt antall, deres store fordel lå derimot i bruken av kavaleriet, som gjorde at soldatene kunne forflytte seg mye raskere enn fienden, uten å bli sinket av tunge oppakninger.

19. juli 1195 tørnet disse hærene sammen i et stort og brutalt slag ved Alarcos (nær våre dagers Ciudad Real). De kristnes kavaleri hjalp nok en del, men ikke nok. Almohadene gikk av med seieren, og virket mer uslåelige enn noen gang. I årene som fulgte fortsatte de sin seiersgang gjennom Extremadura og videre mot landets sentrum, Toledo. Smått om senn nærmet de seg drømmen om et imperium på Peninsulaen. Hovedstaden Sevilla vokste og omfattet hele 83 000 innbyggere. Det var ellers i denne perioden at la Giralda ble bygd, og litt senere, rundt 1220, ble også Torre de Oro reist. Andre viktige byer i Andalucia, som Cordoba og Granada, vokste også betydelig sammen med en rekke andre kjente byer i landet.

Ser vi på det kristne Europa var det bare de aller største hovedstedene som kunne måle seg med disse byene når det gjaldt innbyggerantall. Store byer den gang var forresten ikke bare en fordel. Vi kan jo bare tenke på det enorme kravet som oppsto for både mat og vann til en slik storby. Situasjonen var alt annet enn enkel for almohadene som til alt overmål fremdeles også lå i krig med almoravidene. Hadde de enda hatt et solid landbruk å støtte seg til, ville det ha hjulpet mye, men landbruket den gangen var langt på vei ute av drift.

Fraflyttingen var stor, mye lå brakk og driften var i høyeste grad uproduktiv, ganske enkelt fordi aristokratene som eide jorda hadde fått det for seg at de ville la jorda ligge brakk fremfor å dyrke den. Dermed fòr prisene til himmels, og det gjorde ikke saken bedre. Det ble til slutt så ille at et mål hvete f.eks. kostet like mye som et helt hus, og et brød mer enn et helt oliventre. Enden ble at almohadene simpelthen ble nødt til å importere matvarer fra sine områder i Afrika. Selv om matmangelen var følelig også blant de kristne, hadde de ingen mulighet for å nyte godt av muslimenes import fra Afrika.

Situasjonen var prekær, og de kristne ble mer eller mindre tvunget til å finne en løsning på problemene, der almohadenes tyrrani var det største og farligste. Falt Toledo, som ikke ville tåle en lengre beleiring, ville landet være tapt. Kong Alfonso VIII var fullstendig klar over faren og nå satte han alt inn på å samle de kristne til et skikkelig forsvar.

Det var ikke lenger bare snakk om et tilfeldig og svakt forsvar, nå ble kongerikene på Peninsulaen sammenkalt til et uslåelig korstog. Den 20 mai 1212 satte de hverandre stevne i Toledo, kong Sancho el fuerte fra Navarra , Pedro II fra Aragon og Alfonso VIII, for å diskutere opplegget for den kampen de simpelthen måtte vinne.
13 år tidligere hadde de tapt slaget ved Alarcos, der al- Mansur fant sin død. Nå var det de kristnes tid til å vinne over den nye Califen al- Nasir.

Den avgjørende kampen mot almohadene startet 16 juli 1212, nær Navas de Tolosa, en liten aldea i området Jaen. (Øst for Cordoba). At det gikk hardt for seg den gangen, er det ingen som trenger å tvile på når de ser alle pilene som man fremdeles finner like under overflaten. Spørsmålet “hva hadde hendt dersom almohadene hadde vunnet dette slaget”? blir ofte stilt blant historikerne, og svaret blir det samme hver gang: Almohadene ville fått sitt imperium og muslimene kunne ha blitt en fare for mer en Spania.

Heldigvis, får vi si, var det de kristne som trakk det lengste strå den gangen da også al-Nasir fant sin død, ikke fordi han ble truffet av en dødbringende pil, men fordi han ble forgiftet av sine egne motstandere. Utfallet av slaget hvilte nemlig ikke alene på de kristnes innsats, men skyldtes også det faktum at stadig flere byer begynte snu seg mot al-Nasir, de ville ikke lenger bøye seg for almohadenes diktatur. Kort sagt, almohadenes rike begynte å sprekke innenfra. Den siste Califen som regjerte i al-Andaluz døde i 1228, og etter 1232 har ingen almohader trådt på spansk jord.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2012.