Almohadene i Spania

Muslimene i Spania var alt annet enn en ensartet gruppe. Det hele begynte med berbere og arabere blandet med jøder. Senere kom Almoravidene inn i landet med en strengere tolking av Islam i 1056. Til slutt kom Almohadene i 1147 med sin fanatiske og kompromissløse praktisering av den islamske tro. De hadde tatt mål av seg å erobre alle rikene fra Afrika og nordover på hele den Iberiske Halvøy. Så langt kom de heldigvis ikke. Deres religion var så brutal at den spredte skrekk og gru både blant Almoravidene og de kristne kongene i Spania.

Tekst: SOLFRIED GJELSTEN

På sin vei nordover fra ørkenområdene i Sahara erobret de Marrakech fra Almoravidene og gjorde byen til sin hovedstad for det imperiet de drømte om å etablere. Den religiøse fanatikeren som startet det hele var Ibn Tumart, en drømmer som greide å samle berberne fra Atlasfjellene under sin absolutte ledelse. Han hadde studert Islam, tolket den på sin måte, og satt seg i hodet at hans form for Islam var den eneste riktige tolkningen som han nå ville spre over hele verden. Mindre kunne en ikke gjøre det.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Nå kunne ikke hvilken som helst muslim innta lederrollen, han måtte i det minste ha en slektstavle som gikk tilbake til Muhameds tid og familie. Han påsto derfor at han kunne føre slekten sin helt tilbake til Muhamed via linjen til profetens datter Fatima. Dette ble tatt for god fisk og ingen våget å sette noe spørsmålstegn ved påstanden. Enhver som protesterte ville nemlig bli regnet for kjetter og være henfallen til straff. For riktig å understreke sin religiøse arv, levde han et meget strengt og spartansk liv. Han kledde seg enkelt og brukte mange timer hver dag til bønn.

Selv om han egentlig ikke var typen til å grunnlegge et helt imperium, var det likevel det han gjorde. Ibn Tumart døde i 1130 og ble etterfulgt av Abd al-Mumin som etter å ha tatt hele Magreb, startet invasjonen i det mektige Al-Andaluz. De aller første landet i 1146 , mens hovedtyngden kom året etter. Noen lett invasjon ble det ikke, og krigen ble både grusom og langt på vei en borgerkrig, siden invasjonshæren og almoravidene, som satt med makten i Al-Andaluz, tilhørte de samme slektene i Afrika. Noen lynkrig var det heller ikke, tvert imot. De holdt det gående i hele 20 år med en krig som til og med kostet livet til al-Mumin i 1163. Den som til slutt greide å legge almoravidene under seg, var etterfølgeren Abu Yaqub Yusuf al-Mansur i 1169. Det hele var en vanvittig krig, utelukkende grunnet på fanatisme. I løpet av de ca 100 årene almoravidene hadde regjert i Al-Andaluz, hadde de prøvd å jenke seg etter de forskjellige kulturene som bodde i området, og brukte dyktige menn, uansett religiøs bakgrunn, i styr og stell. I stedet for å anerkjenne dette positive fellesopplegget, regnet almohadene det hele for et usselt tegn på svakhet, og noe de skulle sørge for å sette en stopper for.
Det nådeløse terrorstyret som almohadene praktiserte spredte engstelse og redsel over hele Peninsulaen. Dette var blodig alvor, og de kristne kongene la mindre alvorlige uoverensstemmelser til side for i fellesskap å kjempe mot disse grusomme fanatikerne.

Almohadene selv satte alt inn på å sikre seg stadig flere tilhengere, og satset på en blanding av trusler og nidkjær propaganda. Samtidig sørget de for å rense hver eneste moske og alle byer de hadde erobret. Alt skulle være viet til den nye og “rene form for islam”. Som om alt dette ikke var nok, ble alle undersåttene pålagt å reise helt sør til hovedstaden Marrakech for å melde seg for Califen, og personlig forsikre ham om sin ydmyke lydighet. For Califen selv gjaldt kravet om å være synlig og tilgjengelig til enhver tid, og ikke under noen omstendighet skjule seg innenfor palassets vegger. Reiste han rundt i riket var det en rekke seremonier som måtte følges til punkt og prikke for å vise hvor høyt skattet han var. På den annen side sto Califen selv for luksuriøse banketter og festligheter som kunne vare i hele 15 dager, fester som fløt av muslimenes elskede drikk: Sirup blandet med vann! (Hver sin smak!) Califen var en mektig person, han var regnet for selve prototypen på en perfekt og god mann, som også kunne stå for den nødvendige strenghet når det trengtes. Det var også han som hadde det hele og fulle ansvaret for alt som hadde med krig å gjøre. Soldater og befal var så til de grader underlagt Califen, at de simpelthen erklærte våpenhvile dersom han ikke var til stede på kamp arenaen og kunne dirigere dem. De våget ikke å foreta seg noe som helst uten den store sjefens egne ordre.

Under almohadene var det ikke lenger snakk om å blande kristne eller jøder inn i regjeringen. slik det hadde vært under almoravidene. Den rene Islam måtte for all del ikke tilsmusses av annerledes troende. Av hensyn til renheten, ble til og med pengene støpt firkantede med religiøse sitat for mest mulig å ligne på Koranen.

Califen al-Mansur hadde fått herredømme over al-Andaluz, men dette var bare begynnelsen på det imperiet almohadene drømte om. Califen var imidlertid en forsiktig og nøyaktig mann som ville ha en solid bakgrunn før han erklærte krig mot de kristne. Uten at de kristne oppdaget hva han drev med, omorganiserte han hele al-Andaluz som en nødvendig del av krigsforberedelsene. Califen trengte tid og snakket frampå om våpenhvile overfor de kristne, som på sin side var mer enn villige til å la våpnene ligge inntil videre, de trengte nemlig også tid til forberedelser. Al-Mansur følte seg likevel ikke trygg og organiserte et innviklet system med spioner for å kunne følge med på hva de kristne foretok seg.

Da han en dag fikk høre at de kristne hadde brutt våpenhvilen ved å angripe en del småsteder nær Sevilla, reagerte han momentant og satte kursen mot Toledo med en større hær. På veien erobret han en rekke mindre steder og byer, som per omgående fikk beskjed om at de fra nå av var underlagt Islamsk lov og rett. Alle innbyggerne fikk ordre om å konvertere til Islam dersom de hadde livet kjært. Den som våget å nekte ble enten deportert eller henrettet uten nåde. Resultatet var at da kong Fernando III inntok Sevilla i 1248 fant han praktisk talt kun muslimer i byen, – alle de såkalte muzarabes hadde konvertert under trusselen om døds straff.

Mer om Almohadene i neste nr.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2012




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler