Albarracin

For mange år siden skrev jeg en artikkel om historien til denne lille byen, og nå har jeg vært der igjen. Albarracin hadde ikke endret seg det aller minste på alle disse årene men var like fascinerende som sist jeg var der. Litt repetisjon av byens historie kan være greit å ta med for å hjelpe litt på hukommelsen, i tillegg til mine siste bilder fra i høst.

Tekst og bilder Solfried Gjelsten

Bare noen få kilometer utenfor byen kan vi beundre ca 10 000 år gamle huletegninger i et vakkert skogsområde. Det meste er strektegninger under en ”Abrigo” (et fjelloverheng), tegninger som trer godt fram om man bare spruter på med en flaske vann. De aller fleste huletegningene langs Middelhavskysten er slike strektegninger, mens huletegningene i Nord Spania er langt mer forseggjorte og fyldige, og befinner seg lenger inne i fjellet. Disse tegningene er klare bevis på eldgammel bosetting i og rundt byen der den ligger i dag.

Dokumentert historie finner vi imidlertid først fra arabertiden i Spania. Et lite tettsted hadde det nok også vært lenge før muslimene dukket opp i Albarracin tidlig på 900-tallet. Saken var jo den at araberen Muza i Marokko hadde sendt av gårde en hærstyrke ledet av berberen Tarik i 711 e.Kr. Selv kom han ikke over Gibraltarstredet før året etter. Siden araberne så på seg selv som de ekte muslimene, mens berberne bare ble betraktet som ”secondhand” muslimer, tok araberne konsekvent det beste og meste krigsbytte til seg selv, enten det gjaldt landområder eller verdisaker. Noe som selvfølgelig irriterte berberne noe grenseløst. Det var denne irritasjonen som lå bak Banu Razins handlemåte da han erobret Albarracin og området rundt byen. Han tidde ganske enkelt stille om hele erobringen, dette ville han ha for seg selv, dette skulle ikke araberne få ta ifra ham! Han regjerte over det hele som en eneveldig, og faktisk også en god leder, som etter kort tid grunnla en Taifa, eller kongerike som vi sier.

Trenger du leiebil i Spania? Garantert billigst

Noe av det første han tok fatt på var å bygge en stor og vid mur rundt byen. Det var tross alt urolige tider og fiendtlige angrep var ingen sjeldenhet, så byen trengte å beskytte seg. Likevel virker det umiddelbart noe overdrevent med en så omfangsrik bymur rundt den vesle byen, men Banu Razin visste nok hva han gjorde. Han ville at området innenfor murene skulle være så stort at sauene kunne få beite der dersom byen en gang skulle bli beleiret. Sauene ja, de var den viktigste ressursen de hadde, både med tanke på ullen og kjøttet, og det var heller ikke få sauer det var snakk om innenfor hele Albarracin området.

Hvert år i september ble alle sauene samlet sammen, 80 000 stykker i alt, for å føres over til vinterbeitet i Extremadura og Andalucia. Alle voksne og spreke mannfolk i byen måtte være med for å få dyrene av gårde den lange veien som først gikk innom Cuenca for å få med seg sauene derfra også. Tilbake i landsbyen måtte kvinnfolk, unger og oldinger greie seg selv gjennom hele den lange og snørike vinteren som best de kunne. Byen ligger jo på 1170 m.o.h. så var ikke fritt for at det kunne være ganske kaldt der på vinterstid.

Det måtte ha vært et hardt liv, både for gjeterne som dro og for de som ble igjen. Banu Razin og hans etterkommere styrte Albarracin Taifaen med fast hånd i rundt 200 år, helt til de kristnes gjenerobring nærmet seg. Det var en urolig tid med angrep fra mange kanter, helt til kong Lobo fra Murcia skapte ro i området etter å ha lagt under seg hele Levantekysten. Det var litt av en bragd, men han hadde neppe greid det uten god hjelp av den kristne ridderen Pedro Ruiz fra Azagra i Navarra. Som takk for hjelpen fikk Pedro Ruiz hele Albarrazin området i gave fra Kong Lobo. Da så de kristne i sin gjenerobringskamp nådde Albarrazin, ja så var dette området allerede under kristent styre, og det som gave fra en muslim til en kristen ridder. Etter denne tiden på 1100-tallet fikk byen lide under angrep fra mange fiender, både fra muslimske og kristne konger.

Freden som kong Lobo hadde klart å opprette, varte nemlig ikke særlig lenge. Da forholdene omsider roet seg igjen på 1600-tallet var byen så til de grader nedkjørt av krig, hungersnød og fattigdom at det ikke lenger fantes verken mot eller energi nok til noen fornying av selve byen. Den ble simpelthen liggende der slik den var helt fram til våre dager som en vaskeekte middelalderby.

I dag har byen første prioritet til UNESCO`s liste over verdensarven, men bare på en betingelse: Byen må først fjerne alle synlige ledninger og antenner. Mye er allerede fjernet, men dessverre står det enda mye tilbake før UNESCO kan godkjenne byens plass på den berømte listen over Verdensarven. For oss som besøker Albarracin, og som ikke er fullt så kravstore som UNESCO, er hele byen en eneste stor opplevelse. Vi trenger ikke engang noen spesiell innlevelses evne for å forestille oss hvordan livet i denne byen tok seg ut for ca. 400 år siden. Noen arkitekter som besøkte byen en gang, uttalte følgende: ”Det skal bli spennende å se hvor lenge disse husene står før de ramler, de er jo bygget stikk i strid med alle vedtatte arkitektoniske regler!”

Hvem som sa dette og når de sa det, vet jeg ikke, men husene står i alle fall fortsatt slik de har gjort i flere 100 år allerede. Men at de er rare og originale oppdager vi ganske snart på vår vandring gjennom de trange og krokete gatene. Første etasjen er bygget av mur, mens andre etasjen er av tre og strekker seg ut over gaten for å gi litt bedre plass inne i leiligheten. Høyere hus har til og med mange utbygg oppover i etasjene, der alle muligheter for en aldri så liten utvidelse har blitt brukt. Iblant virker det helt vilt, kanskje ikke direkte vakkert men i hvert fall utrolig originalt. Likevel har beboerne også sansen for verandaer med en overfl od av friske blomster.

En annen ting som forundret oss var at det faktisk også fantes biler i denne trange vesle byen. I de krokete, smale smugene traff vi jo stadig vekk på noen trappetrinn, rundt et hjørne eller bare opp en bakke, så hvordan greide de å manøvrere en bil uten å stå fast ved første trappetrinn? Det var meg en gåte. Som vanlig var forresten spanjolene hjelpsomheten selv om noen fi kk problemer. Vi fi kk oppleve nettopp det for noen år siden da vår venn ble stående på andre enden av gaten uten sjanse til å komme over til oss p.g.a. en lastebil som sperret hele gaten. Da var spanjolen der med en gang for å hjelpe. Vår venn ble simpelthen loset gjennom selve huset, korridorer og stuer til tross, og ble sluppet ut på andre siden av bilen. Dermed var problemet løst, enkelt og greit.

Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler