100 milliarder for ingenting

Siden Intergovernmental Panel of Climate Change, bedre kjent som IPCC, FNs klimapanel, ble opprettet i 1988 på initiativ fra kjendiser som Gro Harlem Brundtland, Margareth Thatcher m.fl, har panelet klart å bruke mer enn 100 milliarder kroner uten å kunne vise eller bevise at kulldioksidutslipp, eller mer populært, CO2-utslipp har påvirket vårt klima i en grad som er målbart.

Tekst: Tom Bjørnø

Men man må ikke tro at de mest iherdige klimafantastene gir seg med dette. I all omtale av den påståtte menneskeskapte drivhuseffekten står IPCC sentralt, og de og kun de, vet sannheten om hva som skal skje de neste hundre årene. CO2 er for enkelte av fantastene menneskets verste fiende og den trolige årsaken dersom verden går under.

Mange regjeringer og politikere har av en eller annen grunn gjort disse påstandene til sine egne, og man kan spørre seg om hva en politisk vedtatt sannhet har med klimaforskning å gjøre. Man må da i det minste kunne bevise noe før det blir en sannhet.

Når det gjelder CO2 og klimaforskningen har miljøvernere og mange politikere bestemt seg på forhånd, før det foreligger noen resultater. Det som er lagt fram er i stor grad kun hypoteser og synsing, ikke konkrete resultater. Da er prisen på 100 milliarder kroner i drøyeste laget. Regjeringen har nettopp lagt fram sin berømte Klimamelding. Konklusjonen er at Norge må sette i gang kostbare nasjonale tiltak, som etter alle solemerker ikke vil ha noen som helst virkning på klimaet. Dette må man gjøre dersom verden ikke skal gå under.

Forskere med et annet syn enn det politisk vedtatte, får liten interesse av Klimapanelet, selv om flere forskere som tidligere har deltatt der, nå har skiftet syn, og innrømmer at flere av modellene er feil, og spådommene likeså. Heldigvis har pressen etterhvert fått opp øyene for at verden ikke bare er sort-hvitt, og har i stigende grad tatt inn innlegg fra forskere og fagpersoner som har vært skeptiske til det Klimapanelet har kommet med. Er det noen som lurer på hvorfor IPCC og miljøvernorganisasjonene er så standhaftige?

Uten å komme med skremselspropoganda, tørker bidragene inn, og både forsker og miljøverner må finne seg noe annet å gjøre. Ut fra deres ståsted er derfor virksomheten forståelig nok. Det som er verre å forstå er at politkerne ikke klarer å se seg til siden for å finne andre argumenter i klimadebatten enn de FNs Klimapanel, Al Gore og mer eller mindre ekstreme miljøvernorganisasjoner forfekter.



Denne artikkelen er tidligere publisert av magasinet Aktuelt Spania i 2012.